Julius Reubke

Artikkelstart

Julius Reubke, sønn av Adolf Reubke, var en svært talentfull organist og komponist, men døde bare 24 år gammel. Hans komposisjoner ble utgitt posthumt, og består av en sonate og noen mindre stykker for piano, sanger, og en orgelsonate med symfonisk format.

Som 17-åring ble Julius tatt inn som elev på musikkonservatoriet i Berlin. Der fikk han opplæring i piano, orgel og komposisjon, og ble raskt ansett som en svært begavet student. I 1856 flyttet han til Weimar og fortsatte sine studier i piano og komposisjon med Franz Liszt. Samme år skrev han de to store verkene han etterlot seg: Pianosonaten i B-moll, og den store orgelsonaten i C-moll, komponert over Salme 94. Bare orgelsonaten har blitt en del av konsertrepertoaret i ettertid, men til gjengjeld regnes den som et av orgellitteraturens betydeligste romantisk-symfoniske orgelverkene fra midten av 1800–tallet, og står ofte på programmet til konserterende organister. Liszt betraktet Reubke som en usedvanlig lovende komponist. Orgelsonaten er imidlertid noe langt mer enn en lovende komposisjon. Med dette verket viste Reubke, allerede som 22-åring, både modenhet, kreativitet og originalitet. Sonaten var tilegnet Carl Riedel, hans første komposisjonslærer. Reubke urframførte selv den teknisk krevende sonaten i Merseburg-katedralen 17. juni 1857.

Orgelsonaten over Salme 94 er et av de tidligste programmatiske orgelverkene fra 1800-tallet, og er et mesterverk i den tyske romantiske stil. Som komposisjon med utenommusikalsk innhold peker den også bakover til orgelkomponering helt fra den tidlige barokken, verker som er skrevet over bibelske tekster, liturgiske ledd og salmer. Sonaten er formet som et en-satsig verk, men kan inndeles i tre seksjoner: Fantasi og fuge, med en kort innskutt adagio mellom hoveddelene. Verket er monotematisk, og kan slik oppleves som et syklisk symfonisk konsept. Sonaten er basert på ni spesifikke vers fra Salme 94, men partituret gir ingen indikasjon om forbindelsen med musikken og teksten.

Innflytelsen fra Reubkes lærer Franz Liszt er tydelig i begge de to sonatene, særlig i orgelsonaten. Liszts fantasi og fuge over Ad nos, ad salutarem undam (1850) for orgel er uten tvil modell og referanse for Reubkes sonate, samtidig som man også kan spore inspirasjon fra Richard Wagners harmonikk og temabehandling. Reubkes sonate står ikke på noen måte tilbake for sin lærers orgelfantasi, i enkelte henseender er tekstur og sats bedre tilrettelagt for instrumentet enn læremesterens verk.

Allerede mens Reubke arbeidet med de to sonatene var helsen hans sviktende. I desember 1857 flyttet han til Dresden, og i mai 1858 dro han videre til et sanatorium i Pilnitz for behandling av sin stadig forverrede tuberkulose. Få dager etter døde han av sykdommen, 24 år gammel. Han hadde planer om å komponere en opera, men rakk aldri å komme i gang.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg