Joseph Louis Lagrange

I 1766 ble Lagrange av Fredrik 2 utnevnt til Leonhard Eulers etterfølger som president for Berlin-akademiet. Etter Fredrik 2s død reiste han til Paris (1787), hvor han ble medlem av akademiet og fikk anvist bolig i Louvre. Han var formann for den komiteen som utarbeidet metersystemet, og fikk fra 1791 en årlig pensjon av statskassen. Han tok del i forarbeidene for grunnleggelsen av École polytechnique og var dens første professor i matematikk; adlet av Napoleon, som satte pris på hans selskap og viste ham sin gunst på mange måter.

Lagrange er en av de største i den rekken av fremstående matematikere som på 1700-tallet utviklet Isaac Newtons og Gottfried W. Leibniz' infinitesimalregning. Hans arbeider spenner over nesten alle områder av matematikken, og særlig betydningsfulle er hans bidrag til variasjonsregning og teorien for differensialligninger. Et av Lagranges hovedverker er hans Mécanique analytique (1788), hvor han utviklet de lagrangeske bevegelsesligningene for mekaniske systemer. Lagrange arbeidet inngående med tallteori og algebra, og hans resultater i ligningsteorien danner grunnlaget for Niels Henrik Abels undersøkelser om femtegradsligningen; han prøvde å gi et nytt grunnlag for infinitesimalregningen, men det var først hans etterfølger Augustin L. Cauchy som fant en tilfredsstillende løsning for denne oppgaven.

• Lagrange-punkter
• Lagranges ligninger