Josef Eriksson

Eriksson fikk sin utdannelse som komponist først sent i livet. Han tok organisteksamen i 1900, kirkesangereksamen i 1901 og musikklærereksamen ved konservatoriet i Stockholm i 1906. I periodene 1901–1902 og 1913–1915 studerte han kontrapunkt og komposisjon hos Ruben Liljefors.

Josef Eriksson var organist i Gävle en kort tid, og deretter virket han resten av sitt liv som organist, korleder og musikkritiker i Uppsala.

I sine tidligste verk er Eriksson tydelig påvirket av Edvard Grieg, August Søderman og Emil Sjøgren. Han søkte seg imidlertid mot en radikal modernistisk uttrykksform, først og fremst på det harmoniske området, med alterasjonsharmonikk og frie kadensdannelser, bitonalitet og polytonalitet. Sju sånger (op. 14 fra 1912) danner et kulminasjonspunkt. Etter dette vendte Eriksson tilbake til det tonespråket han innledningsvis i sin karriere hadde gått ut fra.

Erikssons stil- og uttrykksform er bredt sammensatt, fra naturlyriske stemninger via en tilbakeholdt og fortettet til et noen ganger burleskt uttrykk, både arkaiserende og eksotisk, alt avhengig av hvilken dikter han hentet sine tekster fra. Formelt er sangene hans i det store og hele fri hva formen angår, med et strofisk formelement som fremherskende. Harmonikken har betydning som formskapende element i tillegg til en rent koloristisk tenkning. Melodikken hans er fremfor alt kantabel, det vil si sangbar.

• Musikk i Sverige