Libanon er for en stor del et jordbruksland, hvor sektoren tradisjonelt står for en stor del av sysselsettingen, selv om jordbrukets andel av brutto nasjonalprodukt har sunket. Rundt 40 % av landarealet er ansett for dyrkbart, men bare ca. 23 % er dyrket. Jorderosjon og forurensing av grunnvannet er trusler for ekspansjon innen sektoren, som for øvrig har gode naturgitte forutsetninger, spesielt langs middelhavskysten og i Bekaadalen. Ved kysten dyrkes særlig sitrusfrukter, bananer og oliven, mens Bekaa er det viktigste området for dyrking av korn. I dalene mellom kysten og innlandet dyrkes frukt og oliven; i det mer karrige sør er oliven viktigste produkt – og husdyrhold er samtidig utbredt. Libanon har også en betydelig tobakksproduksjon, og i Bekaa dyrkes druer for vinproduksjon. I den nordlige del av Bekaadalen var cannabis i mange år det mest utbredte produktet; opiumsvalmuen ble også dyrket. Den israelske invasjonen 1982 ødela mye av jordbruket i Sør-Libanon, dels fordi plantasjer ble ødelagt, dels fordi bøndene ikke fikk transportert produktene sine nordover, og dels fordi israelerne oversvømte det lokale markedet med egne produkter. Libanesiske bønder har også protestert mot hva de anser som dumping av billige syriske produkter på det libanesiske markedet. Også den omfattende israelske aksjonen 1996 påførte jordbruket i Sør-Libanon stor skade. Mens nær halvparten av yrkesbefolkningen var sysselsatt i jordbruket (inkl. skogbruk og fiske) i 1982, var andelen bare vel 3 % i 2002.

Det foregår noe fiske utenfor kysten, som imidlertid har begrenset økonomisk verdi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.