Faktaboks

John D. Rockefeller

John Davison Rockefeller

Uttale
rˈåkifelə
Født
8. juli 1839, Richford, New York, USA
Død
23. mai 1937, Ormond Beach, Florida, USA
Rockefeller, John D.

John D. Rockefeller. Foto fra omkring 1900.

Rockefeller, John D.
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
John D. Rockefeller
Karikatur av John D. Rockefeller og «Uncle Sam» (staten/regjeringen) som spiller sjakk, der Rockefeller forsøker å sno seg unna anti-trustlovene.
Av .

John Davison Rockefeller var en amerikansk olje-, industri- og finansmann. Han regnes som grunnleggeren av Standard Oil, som var opprinnelsen til flere av de største amerikanske oljeselskapene.

Rockefeller ble leder av Standard Oil i 1870, han ekspanderte selskapet og fikk stor grad av kontroll over transport, utvinning, raffinering og videresalg av oljeprodukter i USA. Selskapet ble organisert som en trust i 1882. Dette var en organisasjonsform som gjorde at selskapet kunne beholde inntekter i selskapet, og at de som fikk inntekter av trusten kun ble beskattet for det de tok ut av inntekter. Rundt 1900 kontrollerte Standard Oil rundt 90 prosent av rørledningsnettet og 85 prosent av raffinering i USA. Standard Oil hadde også kontroll over aksjekapitalen i 33 andre selskap innen oljevirksomhet. I praksis var selskapet blitt så dominerende at de kontrollerte oljemarkedet i USA. Selskapets fremgang førte til at mange mindre lokale firmaer måtte legge ned. Den politiske motstanden ble stor og førte til at det ble reist sak for domstolene, som endte med at selskapet ble dømt til å dele opp sin virksomhet etter den amerikanske anti-trustlovgivningen i amerikansk høyesterett i 1911. Grunnen til dommen var at selskapet hadde fått en monopolsituasjon og at dets dominerende posisjon kunne forhindre fri konkurranse.

Tidlig ut i arbeidslivet

Rockefeller startet 16 år gammel i 1855 som bokholder med ansvar for å kalkulere transportkostnader. Han fikk også ansvar for å være med på forhandlinger om frakt og til å kreve inn regninger. I 1859 startet han sitt eget firma sammen med en partner. Under den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) fikk selskapet oppgaver med forsyninger og forhandling av transport til unionens tropper. Rockefeller støttet nordstatene og var aktiv i kampen mot slavehold. Krigstiden ga store inntekter, og Rockefeller støttet nordstatene finansielt. Dette var vanlig for dem som ikke tjenestegjorde som soldater. Selv sa han at han hadde ønsket å tjenestegjøre, men at det ikke var mulig fordi så mange var avhengige at firmaet ble drevet.

Standard Oil

Mot slutten borgerkrigen begynte Rockefeller og partneren å se på mulighetene for å starte raffinering av råolje. Dette var en ny type produksjon, men etterspørselen var stor. Raffineringen av råolje til parafin var en enkel prosess, og det ferdige produktet parafin ga stor fortjeneste. Problemet med raffineringen var at kun 60 prosent av oljen ble brukt, og at resten ble avfall som ble dumpet i elver eller på avfallsplasser. Rockefeller sørget for at restavfallet ble brukt til å produsere smøreoljer og andre petroleumsbaserte produkter. Den siste tjæren ble brukt til veidekke. Han sparte kostnader der det gikk og begynte også å produsere tønner til produktene. Hele tiden fikk han ned kostnader og klarte å selge til billigere priser enn konkurrentene. Ekspansjonen ble finansiert ved lån og ved å reinvestere fortjeneste. På denne måten ble nye raffinerier bygd opp. Bruken av det andre betraktet som avfall til petroleumsprodukter gjorde at han kunne få en bedre økonomi på anleggene enn konkurrentene.

Investeringene i olje og raffinering var imidlertid så store at produksjonen av parafin var langt større enn etterspørselen. I 1869 var produksjonen tre ganger høyere enn markedet. Siden Rockefellers selskap klarte å levere til billigere priser enn andre, klarte han seg bedre enn konkurrentene. Da han fikk organisert selskapet under navnet Standard Oil of Ohio i 1870, drev han landets mest lønnsomme raffineri i Cleveland. Han klarte også å få svært gunstig priser for jernbanetransport.

Oppkjøp av konkurrenter

I det som ble kjent som «Cleveland Masasacre» kjøpte Standard Oil opp 22 av 26 konkurrenter i Cleveland. Den største av konkurrenten, Pratt and Rogers, valgte å slå seg sammen med Standard Oil. Rockefeller ble kjent som en aggressiv forretningsmann, men så selv på seg som en som reddet industrien ved å få bort svake konkurrenter og ved å gjøre industrien mer konkurransedyktig. I løpet av 1870-årene raffinerte Standard Oil mer enn 90 prosent av amerikansk olje. Overgangen fra bruk av hvalolje til parafin som lampeolje var nesten total.

Politikken møtte motstand fra et av de større jernbaneselskapene i 1877, Pennsylvania Railroad, da Rockefeller begynte å bygge ut rørledninger som alternativ til jernbane. Rockefeller vant kampen ved å bruke andre jernbaneselskap, men anklagene om monopolvirksomhet og aggressive forretningsmetoder som forhindret et fritt marked fortsatte. Han utviklet et distribusjonssystem som inkluderte hele kjeden frem til salg til forbrukere. Det betydde alt fra produksjon av olje, raffinering, transport og salg.

I 1882 organiserte Rockefeller Standard Oil Trust bestående av 41 selskaper. Kontrollen over markedet økte, selv om det stadig var færre konkurrenter og produsenter. Ingen av dem kunne imidlertid konkurrere på pris og lønnsomhet. Selskapet hadde kontroll over 20 000 oljebrønner, 4000 miles med rørledninger, 5000 jernbanevogner for transport av olje og over 100 000 ansatte.

Internasjonal konkurranse

I 1880-årene var det meste av verdens råoljeproduksjon fra delstaten Pennsylvania i USA. Det er anslått at staten hadde 85 prosent av verdens råoljeproduksjon. Internasjonalt kom det nå konkurranse. Robert Nobel startet produksjon og raffinering fra russiske oljefelt, og bygget raffinerier og verdens første oljetankskip. Det siste var en stor nyvinning i forhold til tidligere tønnetransport. Nobel fikk finansiering fra den franske finansfamilien Rothschild. Britiske finans- og teknologimiljøer fikk utviklet oljekilder i kolonien Burma og på Borneo, og nederlendere startet oljeproduksjon på Java, som var en del av den nederlandske kolonien Nederlandsk Ost-India.

Standard Oil svarte på konkurransen ved å etablere seg i Europa, begynne med naturgass og å utvikle drivstoff til biler. Bilen begynte å komme for fullt etter 1900, og var veletablert som transportmiddel under første verdenskrig.

Flyttingen til New York

I løpet av 1880-årene flyttet Standard Oil hovedkvarteret til New York. Rockefeller etablerte seg også i byen med privat bolig i 1884. Angrepene på selskapet fortsatte først mot prisfastsettelsen på jernbanetransport. Siden selskapet i økende grad hadde valgt å bygge sitt eget rørledningsnett, var de ikke lengre avhengig av jernbane. Priser på jernbanetransport betydde derfor ikke lenger så mye for selskapet. I 1892 ble selskapet tvunget etter anti-trustlovgivningen til å skille Standard Oil of Ohio fra resten av selskapet.

Konflikten med stålmagnaten Andrew Carnegie

Rockefeller investerte overskuddet fra oljevirksomheten på stadig nye felt. I 1890-årene startet han å investere i jernmalm og transport av malm. Stålmagnaten Andrew Carnegie, som hadde hatt stor kontroll med dette markedet, svarte med å kjøpe opp oljekilder. I 1901 kjøpte US Steel, som var kontrollert John Pierpont Morgan jr, opp Andrew Carnegies investeringer i stålindustrien. Resultatet ble at Rockefeller og hans sønn fikk aksjer i selskapet og ble med i selskapets styre.

Ida Tarbells bok om Standard Oil i 1904

I 1904 kom journalisten Ida Tarbell med boken «The History of Standard Oil». Den fikk stor betydning i de videre kampanjene om oppdeling av selskapet etter anklager om at det forhindret fri konkurranse. Den senere presidenten Theodor Roosevelt var en av pådriverne bak kampanjene mot selskapet og rettsprosesser i det amerikanske rettsvesen.

Oppdelingen av selskapet i 1911

I 1911 falt den endelige dommen i anti-trust saken mot Standard Oil. Den krevde en oppdeling av selskapet i 34 uavhengige selskap. Flere av disse, blant annet Amoco, Chevron, Conoco, Exxon og Mobil ble blant de største oljeselskapene i verden. Da selskapet ble delt opp, hadde Rockefeller 25 prosent av aksjene. Nå fikk han aksjeposter i de de ulike selskapene. Børsverdien av hans andel økte til det femdoblede.

Ludlow-massakren og streiken i 1913–1914

Ludlow-massakren
Ruiner etter Ludlow-massakren i 1914.
Av /Library of Congress.

I 1913–1914 var det streik i Colorado Fuel and Iron Companys kullgruver i Colorado. Arbeidsgiverne brukte streikebrytere, mens streikende arbeidere ble kastet ut av sine bedriftsboliger og bodde sammen med sine familier i en teltleir ved Ludlow, Colorado. I 1914 brøt det ut kamper i teltleiren. Milits som beskyttet streikebryterne, brant ned leiren, og 25 personer, blant dem kvinner og barn, ble drept.

The United States Commission on Industrial Relations hadde høringer og innkalte spesielt Rockefeller og hans sønn, siden Rockefeller-familien hadde investeringer og posisjoner i selskapet. Rockefeller innrømmet ingen skyld, men bekreftet at han ville brukt offentlige myndigheter til å opprettholde lov og orden i dersom han hadde blitt spurt. Han innrømmet at han selv ikke hadde tatt noe initiativ for å få stilt militsen til ansvar. Saken var belastende for Rockefeller og en dyp tragedie for dem som var rammet.

Filantropisk arbeid

Rockefeller og sønn
John D. Rockefeller og sønnen John D. Rockefeller jr. i 1915.
Av /Library of Congress.

Etter 1895 trakk Rockefeller seg gradvis tilbake fra forretningslivet, og fra 1911 konsentrerte han seg helt om filantropisk virksomhet. Oppdelingen av selskapet økte verdien på hans aksjer, slik at han ble verdens rikeste mann. Han initierte og skapte grunnlag for stiftelser innen medisin, utdanning og vitenskapelig forskning. Forskningen og støtten til medisin var avgjørende for at gul feber og hakeorm (hookworm) ble nesten utryddet i USA.

Rockefeller støttet etableringen av Central Philippine University på Filippinene, University of Chicago og Rockefeller University. Han var selv baptist og avholdsmann, og støttet en rekke kirkelige organisasjoner og avholdsbevegelsen. Blant utsagn han blir sitert på er «jeg var fra oppveksten opplært til å arbeide, spare og til å gi». Da han døde i 1937 var rundt 1,4 milliarder dollar av formuen plassert i ulike stiftelser. Rundt 500 millioner dollar var avsatt til filantropiske formål.

Familie

Rockefeller giftet seg i 1864 med Laura Celestia Spelman. Han fremhevet at hun var hans fremste finansielle rådgiver i oppbygningen av Standard Oil. De fikk fem barn sammen, og tre av dem vokste opp. Sønnen John Davison Rockefeller gikk inn i selskapet og drev farens filantropiske arbeid videre etter hans død.

Ettermæle

Rockefeller er anerkjent som en sjeldent dyktig forretningsmann og organisator. Han bygget opp moderne oljeindustri og organisering av oljeselskap fra produksjon og frem til salg til kunder. Som industrileder var han omdiskutert. Motstandere så på ham som en hard og hensynsløs forretningsmann, andre som en dyktig forretningsmann som klarte å organisere oljeindustrien på en rasjonell måte, og som en stor filantrop.

Hans filantropiske virksomhet og de stiftelsene han organiserte fikk stor betydning. Flere av de akademiske institusjonene han støttet har blitt og er verdensledende.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Blair, John Malcolm (1976). The Control of Oil. New York: Pantheon.
  • Bringhurst, Bruce (1979). Antitrust and the Oil Monopoly: The Standard Oil Cases 1890 – 1911. New York: Greenwood Press.
  • DeNovo, John A. (1963). American Interests and Policies in the Middle East 1900 – 1939. Minneapolis: University of Minnesota Press.
  • Hawke, David Freeman (1980). John D. The Founding Father of the Rckefellers. New York: Harper & Row.
  • Hidy, Ralph og Hidy, Muriel E. (1956). Pioneering in Big Business 1882 – 1911.History of Standard Oil. New York: Harper and Brothers
  • Nowell, Gregory P. (1994). Mercantile States and the World Oil Cartel 1900 – 1939. New York: Cornell University Press.
  • Sampson, Athony (1991). The Seven Sister, the great oil companies and the worlkd they made. New York: Simon & Schuster.
  • Tarbell, Ida (1904). The History of the Standard Oil Company. New York: McClure Phillip & Co
  • Yergin, Daniel (1991). The Prize: The Epic Quest for Oil, Money and Power. New York: Simon & Schuster.

Kommentarer (3)

skrev Håkon Gundersen

Artikkelen om John D. Rockefeller skjemmes av svært mange skrivefeil, for mange til å liste opp eksempler. Men ett sted står det 2014 hvor det skulle ha vært 1914. En del av feilene ser ut til å skyldes direkte oversettelse fra engelsk. (Innholdet er det ikke noe å si på.)

svarte Ida Scott

Takk for kommentar, jeg har nå forsøkt å rett opp i dette. Mvh Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg