Johannes Mario Simmel

Johannes Mario Simmel vokste opp i Østerrike og i Storbritannia. Etter fullført videregående skole i Wien utdannet han seg til kjemiingeniør. Etter andre verdenskrig arbeidet han en periode som tolk og oversetter for den amerikanske militærregjeringen i Østerrike. Fra 1948 arbeidet han som kulturredaktør. I 1950 flyttet han til München, hvor han etablerte seg som journalist og dreiebokforfatter. Fra 1963 ble han forfatter på heltid. De siste årene av sitt liv bodde han i Sveits.

Simmel slo gjennom allerede med debutromanen Mich wundert, daß ich so fröhlich bin (1949). Han ble raskt en svært suksessrik bestselger-forfatter som skrev underholdningsromaner om omdiskuterte, aktuelle temaer på bakgrunn av omfattende research. Blant hans mest kjente titler er Es muss nicht immer Kaviar sein (1960, norsk oversettelse Ikke alltid kaviar (1985)), Doch mit den Clowns kamen die Tränen (1987, norsk oversettelse under tittelen Med klovnene kom tårene (1989)) om genmanipulasjon, og Im Frühling singt zum letztenmal die Lerche (1990), om miljøødeleggelsene forårsaket av industrien.

Også andre av hans romaner er oversatt til norsk: Ich gestehe alles (1953, norsk oversettelse Jeg tilstår alt (1978)), Bis zur bitteren Neige (1962, norsk oversettelse Til den bitre slutt (1969))

Simmel skrev flere barnebøker, blant annet Weinen ist streng verboten! Eine Geschichte für kleine und große Mädchen (1950) og Ein Autobus, groß wie die Welt. Ein Reiseerlebnis voll Spannung für Buben und Mädel (1951, oversatt til norsk under tittelen Ein buss så stor som verda (1958)).

Han skrev en rekke dreiebøker, og mange av hans egne romaner har blitt filmatisert.

• Østerrikes litteratur

• Johannes Mario Simmel i Deutsche Biographie
• Filmer av Johannes Mario Simmel i databasen Filmportal.de