Johannes Müller (medisinsk historie)

Faktaboks

Johannes Müller

Johannes Peter Müller

Født
14. juli 1801, Koblenz, Tyskland
Død
Berlin
28.4.1858

Johannes Peter Müller

.

Artikkelstart

Johannes Müller er en av medisinhistoriens mest interessante personligheter. Han innledet den basalmedisinske forskningen gjennom sine omfattende arbeider innen eksperimentell fysiologi, komparativ og mikroskopisk anatomi, patologi, embryologi, kjemi og zoologi, og dannet dermed overgangen fra den naturfilosofiske til den naturvitenskapelige medisinen.

Bakgrunn

Det var allmueskolens lærer som forsto at skomakersønnen Johannes hadde et intellekt utenom det vanlige, og som sørget for at han fikk anledning til å studere. I 1819 begynte han ved universitetet i Bonn, først som teologistudent, men allerede etter få dager gikk han over til å studere medisin. Allerede som student gjorde Müller seg bemerket gjennom et arbeid om fosterets oksygenopptak (De respiratione foetus, 1821). Etter endt eksamen ble han i 1824 ansatt ved universitetet som dosent i anatomi og fysiologi, som den gang var ett og samme fagområde. Her holdt han en oppsiktsvekkende inntredelsesforelesning om synsevnen, senere publisert som Vergleichende Physiologie des Gesichtssinnes ('Synsevnens sammenlignende fysiologi', 1826). Fra 1826 kunne han tituleres som professor. I 1833 ble Müller tilbudt professoratet i anatomi og fysiologi ved universitetet i Berlin, og her ble han resten av livet.

Medisinske oppdagelser

I 1830 leverte Müller to banebrytende forskningspublikasjoner: Bildungsgeschichte der Genitalien ('Genitalienes utviklingshistorie'), en embryologisk studie hvor beskrivelsen av den såkalte Müllers gang forekommer, samt et arbeid om kjertlene (De glandularum secernentium). Året etter kunne han påvise spinalnervenes sensoriske og motoriske andeler. I Berlin utviklet Müller seg til å bli Europas ledende forsker innen eksperimentell fysiologi. Her avsluttet han også verket Handbuch der Physiologie (2 bind, 1833-1840) som fikk avgjørende betydning for 1800-tallets oppfatning av fysiologien, og som omfattet datidens kunnskap om vevslæren, både mikroskopisk og kjemisk, hvor blant annet begrepet 'bindevev' avløste det tidligere 'cellevev'. Fra 1834 sto han som utgiver av 'Archiv für Anatomie, Physiologie und wissenschaftliche Medizin'. Han oppdaget – uavhengig av William Bowman – den såkalte Bowmans kapsel, og hans verk Über den feineren Bau der krankhaften Geschwülste ('Om svulstenes finere oppbygning') fra 1836 ble banebrytende for den mikroskopiske forskningen innen patologisk anatomi, som en forløpet til Virchows cellularpatologi. Blant Müllers elever kan – foruten Rudolf Virchow – også nevnes Theodor Schwann, Friedrich Henle og Hermann Helmholz.

Müllers arbeider omfattet studier av strupehodet og stemmedannelsen, foruten undersøkelser av brusken og bensubstansens mikroskopiske oppbygning. Han interesserte seg også for sjødyr og deres levemåte, og han foretok flere studiereiser langs Europas kyster, fra Nordsjøen til Middelhavet. Også Norge besøkte han, og han var her talsmann for opprettelsen av biologiske stasjoner. Fra 1850 kom studiet av plankton til å bli hans hovedinteresse.

Müller var datidens mest allsidige og geniale forsker innen sitt fagområde, med hele 267 separate publiserte arbeider. Han har mer enn andre i samtiden bidratt til innføringen av fysikk og kjemi i fysiologien, hvor eksakt metode er fremhevet fremfor naturfilosofiske og ortodokse holdninger.

Mottakelse i samtiden

Som professor og rektor ved universitetet i Berlin var Müller stadig utsatt for kritikk fra kolleger som fremdeles holdt fast ved tradisjonelle medisinske dogmer. Denne belastningen. sammen med et voldsomt arbeidspress, førte til et nervesammenbrudd i 1848, som krevde flere måneders hvile.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg