Johannes Heggland, født i Tysnes, norsk forfatter og gårdbruker. Debutromanen Folk under fjell (1941) viste forbausende modenhet. Den dramatiske fortellingen om strid og motsetninger i en avstengt fjordbygd ble ført videre i Den vegville ætt (1943), Manns blod (1946) og Eit anna land (1948). Religiøst trangsyn er et motiv i tobindsverket Guds åkerland (1943) og Ein mann åtte ein vingard (1945). Så fulgte bl.a. romanene Menneskebrunnen (1949), Den dyre lov (1950), Gard (1951), Kvinnfolkgarden (1955), Dagen før domedag (1961), Vegen til den turre kjelda (1966), Gabriel (1969), Rusdøler (1971), Den kvite guden (1973), Høgmessesundagen (1977) og Meisterens søner (1988).

Et hovedverk er den historiske romantetralogien «Brødet frå havet»: Anna Gyria, Born av støv, Svartesjøen og Ljosken frå paradis (1981–84), som ble fulgt av trilogien «Seglet og vinden»: Syllfest, I syndefallets teikn og Gullkalven (1985–87), og nok en tetralogi: Guds husfolk (1989), Karjana (1990), Lyhamar (1991) og Det stutte livet (1992). Videre gav han ut Sjå kor dei elskar kvarandre (1997) og fortsettelsen Det saltlause saltet (1999).

Med romanserien Tusen vårarSigrid Jonsdotter (2001), Himmelstigen (2002), Gud skifter andlet (2003), Ingibjørg (2004), Oppkoma (2006) og Vårherres urtegard (2008) – skrev han et omfattende historisk verk om det ytre og indre liv i Sunnhordland fra vikingtiden og ca. 1000 år fremover i tid. Heggland viste et inngående kjennskap til norsk bygdeliv og viste stor psykologisk innlevelse. Han gav også ut barne- og ungdomsbøker, noveller, lokalhistoriske verker og det historiske spillet Kristkongane på Moster (1982). Tildelt Doblougprisen 1990. Formann i Den norske Forfatterforening 1982–85. Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.