Faktaboks

Johannes Kepler
Keppler Johannes Johan Kepler
Født
27. desember 1571, Weil der Stadt i Württemberg
Død
15. november 1630, Regensburg
Johannes Kepler

Den tyske astronom Johannes Kepler (1571–1630) er særlig kjent for sine tre lover om planetenes banebevegelse, som han satte opp etter å ha bearbeidet Tyge Brahes observasjoner. Lovene danner grunnlaget for den moderne astronomien (se Keplers lover). I sitt betydeligste verk Astronomia nova, som kom i 1609, gjorde han også rede for gravitasjonen. Han forklarte at flo og fjære skyldes Månens tiltrekningskraft.

Av /Store norske leksikon ※.
Kepler, Johannes

Modellen Kepler brukte for å forklare planetenes relative avstand fra Solen i det kopernikanske system.

Kepler, Johannes
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Johannes Kepler er særlig kjent for sine tre lover om planetenes banebevegelse. Lovene danner grunnlaget for den moderne astronomien. I sitt betydeligste verk Astronomia nova, som kom i 1609, gjorde han også rede for gravitasjonen. Han forklarte at flo og fjære skyldes Månens tiltrekningskraft.

Kepler dokumenterte en supernova i 1604, senere kjent som Keplers nova. Han skrev en bok samme år, De Stella Nova. En illustrasjon i boken lokaliserer Keplers nova til stjernebildet Slangebæreren. Det finnes fortsatt 35 eksemplarer av førsteutgaven av boken.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Johannes Kepler var en tysk astronom og matematiker. Han er mest kjent for Keplers lover, som er tre lover som beskriver planetenes bevegelse omkring Sola. Han utviklet lovene etter nøyaktig studium av planetenes bevegelser på grunnlag av Tycho Brahes observasjoner, særlig av planeten Mars.

Biografi

Johannes Kepler vokste opp under beskjedne kår. Den store kometen som var synlig i 1577 vakte hans interesse for astronomi, og han viste tidlig store intellektuelle evner. Etter å ha fullført skolen og presteseminaret i Maulbronn kom han i 1588 til universitetet i Tübingen. Der ble han kjent med Nicolaus Copernicus' ideer om et heliosentrisk system der planetene går i sirkelformede baner rundt Sola. I Tübingen ble Michael Maestlin, en betydelig astronom og tidlig tilhenger av det kopernikanske systemet, hans lærer.

I 1594 fikk Kepler en lærerstilling i Graz som han ga opp i 1600 fordi han ikke ville konvertere til katolisismen. Han tok imot et tilbud fra Tycho Brahe om å være assistent i hans observatorium i nærheten av Praha. Ved Tycho Brahes uventede død 1601 utnevnte Rudolf 2 Kepler til keiserlig matematiker. Han fikk her overlatt Tycho Brahes store og rikholdige observasjonsmateriale, det nøyaktigste som den gang fantes, og idet han fulgte en anvisning av Tycho Brahe om å studere planeten Mars' bevegelser, fant han de tre lover for planetenes bevegelse, Keplers lover. Lovene beskriver et system der alle planetene – inkludert Jorda – går i ellipseformede baner rundt Sola. Dette i kontrast til det Tycho Brahes tychoniske system, der Sola går i bane rundt Jorda og de øvrige planetene går i bane rundt Sola, og det kopernikanske systemet der alle planetene går i sirkelformede baner rundt Sola.

På slutten av sitt liv led Kepler i mange år av dårlig helse og familievanskeligheter. Til dette kom at han ikke fikk sin lønn utbetalt. Hans mor ble anklaget som heks i 1620, og det lyktes ikke Kepler å få henne løslatt før hun hadde sittet 13 måneder i fengsel.

I 1626 flyttet han til Ulm og 1628 til Sagan i Schlesien. Han døde i Regensburg 15. november 1630.

Vitenskapelig betydning

Det trolig viktigste av alle Keplers verker, Astronomia nova (Praha, 1609), inneholder Keplers to første lover. Den tredje loven ble først publisert i Harmonices Mundi fra 1619.

Keplers lover lyder:

  1. Planetenes baner er ellipser der Sola befinner seg i ett av de to brennpunktene.
  2. En tenkt forbindelseslinje mellom Sola og en planet sveiper over like store areal i løpet av like lange tidsrom.
  3. Kvadratet av en planets omløpstid rundt Sola er proporsjonal med lengden av den store halvaksen til dens ellipsebane opphøyd i tredje.

Den store halvaksen er et mål på en planets gjennomsnittlige avstand fra Sola. Måles denne i astronomiske enheter (AU), som er tilnærmet lik gjennomsnittsavstanden mellom Jorda og Sola, og omløpstiden i år, kan sammenhengen uttrykkes matematisk som \(P^2=a^3\), der \(P\) er omløpstiden og \(a\) lengden av store halvakse.

Betydningen av disse lovene kan vanskelig overdrives. De representerte et brudd med det kopernikanske såvel som det ptolemeiske systemet, da det i begge disse ble antatt av planetenes baner var sammensatt av sirkelbevegelser. Elliptiske planetbaner gjorde kunstgrepene som Ptolemaios og Copernicus måtte ty til overflødige. De matematiske lovmessighetene uttrykt i den andre og den tredje loven var et viktig grunnlag for Isaac Newton da han utviklet sin universelle gravitasjonslov (publisert i 1687). Og lovene gjelder ikke bare for planetene i vårt eget solsystem, men for alle planeter som går i bane rundt en stjerne, og enda mer generelt for alle systemer av to masser som holdes sammen av deres gjensidige tyngdekraft. Derfor er Keplers lover viktige i studiet av eksoplaneter og dobbeltstjernesystemer.

Kepler ga også andre viktige bidrag til forståelse av gravitasjon, og forklarte for eksempel flo og fjære som en følge av Månens tiltrekning. I 1610 fikk han tak i en av Galileo Galileis nye kikkerter og brukte den til observasjoner. Året etter skrev han sin Dioptrice, hvor det blir gitt en teori for kikkerten og flere forbedringer av denne. Den store vinhøsten i 1613 fikk ham til å studere metoder for beregning av volumet av kar, og i 1615 utgav han Nova stereometria doliorum, der han la grunnlaget for infinitesimalregningen. I 1618 utga han De cometis, 1619 De harmonice mundi som inneholder hans tredje lov.

Kepler har æren av å ha innført logaritmene i Tyskland, med et verk Chilias logarithmorum som ble trykt 1624.

Keplers store hovedarbeid, å fullføre og utgi Tycho Brahes tabeller, som var knyttet til keiser Rudolfs navn, ble stadig hindret av krig, og først i 1627 kunne han publisere dem sammen med logaritmetabeller og brytningstabeller og med Tycho Brahes katalog over 777 stjerner, som Kepler hadde økt til 1005.

Keplers omfattende arbeider ble kjøpt av Katarina 2 i 1724 og deponert i observatoriet i Pulkovo, der de senere ble funnet igjen av dr. Christian Frisch, som gjennomgikk og utgav dem i verket Joannis Kepleri opera omnia (åtte bind, 1858–1871). I 1930 ble det sendt ut en jubileumsutgave.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Connor, James A.: Keplers heks : et liv med astronomi, religionsstrid, politiske intriger og hekseprosesser, 2005, isbn 82-496-0703-1

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg