Det nye testamentes siste bok og eneste apokalypse, dvs. åpenbaringer om den himmelske verden og Guds plan for hva som skal skje når denne verden forgår og en ny verden skapes.

Boken refererer seg til Johannes (uklart hvilken) som skal ha mottatt åpenbaringene på øya Patmos. De første kapitlene er en rekke «sendebrev» som den himmelske Kristus ber ham skrive til sju menigheter i Lilleasia der de roses eller refses. Siden følger serier med visjoner om endetidens trengsler, kampen mellom Kristus og Antikrist, tusenårsriket, verdensdommen og til slutt paradisets, det nye Jerusalems, herlighet.

Skriftet har en sterk anti-romersk tendens, og beskriver forholdet til romermakten i gudsfiendtlige og voldelige kategorier. Hensikten er å overbevise de kristne om dette og oppmuntre dem til å holde ut. Tidligere var det vanlig å knytte Johannes' åpenbaring til en forfølgelse under keiser Domitian ca. år 95. Imidlertid var ikke det romerske reaksjonsmønsteret denne gang særlig forskjellig fra tidligere, og det er derfor ikke grunnlag for å forklare Åpenbaringen med en skjerpet situasjon for de kristne. Muligens er skriftet en refsende og krisemaksimerende tolkning av en kristen profet som, av ukjente grunner, var deportert til Patmos og på denne måten henvendte seg til menighetene han hadde måttet forlate.

Den apokalyptiske billedbruken er på mange måter ugjennomskuelig og fremmedartet, og vi mangler i dag den tolkningsnøkkel tekstens historiske samtid kan ha hatt til de mer spesifikke referansene. Johannes' åpenbaring er dessuten skrevet på dårlig gresk. Skriftets gåtefulle karakter og dets endetidskarakter har imidlertid ført til at mange opp gjennom historien her har funnet forutsigelser de mente var oppfylt først i deres egen tid, og man har kunnet forkynne sin samtid som endetid – stadig på nytt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.