Johann , Dr. Faust, tysk sagnskikkelse fra reformasjonstiden.

En historisk Faust er påvist mellom 1505 og 1525 flere steder i Tyskland: Würzburg, Heidelberg, Erfurt, Leipzig og Basel. Han har vært kjent med Melanchthon og omtales som en lærd sjarlatan, som gav seg ut for å være kyndig i magi. Han flakket om fra universitet til universitet og skal være død under eventyrlige omstendigheter 1539. Dette skal ha gitt foranledning til sagnet om at han hadde forskrevet seg til djevelen (Mephistopheles i Goethes Faust) og ble hentet av ham.

Den første samling sagn om Faust utkom 1587 (norsk overs. Historien om Doktor Johann Faust, 1998). Allerede samme år kom det et nytt økt opplag. Året etter ble den oversatt til engelsk og i løpet av få år også til nederlandsk og fransk. En forfatter under pseudonymet Christlich Meynende gav 1728 et utdrag uten trolldomsnotiser, og dette ble den folkeboken om Faust som ble solgt på markedene. Etter den engelske oversettelsen skrev Christopher Marlowe ca. 1592 (trykt 1604) sin tragedie om Dr. Faust og hans sjelekamp. En bearbeidet utgave av Marlowes Faust ble brakt til Tyskland av omreisende komedianter. Stykket ble forandret på mange måter og gikk til slutt over til å bli et marionettskuespill. I det forekommer Faust og hans medhjelper Wagner, Faust maner åndene og slutter pakt med Mephistopheles, han kommer til fyrsten av Parmas hoff, maner frem grekernes Helena, som han siden forelsker seg i. Narren Hanswurst opptrer ved siden av Faust som en lystig parodi på alt tragisk.

Faust-sagnet ble tatt opp igjen i 1750-årene av Gotthold E. Lessing. Han så Fausts søken etter sannheten som et edelt trekk; for ham kunne ikke Faust bli djevelens bytte. I Sturm und Drang-tiden ble Faust for den unge Goethe og hans venner symbolet på det høytstrebende, titaniske geni. Foruten Goethe skrev i hans krets Friedrich Müller (1776) og Friedrich M. von Klinger (1791) hver sin Faust. Klinger lar ham være samme person som boktrykkerkunstens oppfinner. Goethe (Ur-Faust 1773–75, Faust 1. del 1808, Faust 2. del 1832) har i Faust skildret menneskesjelens evige kamp for erkjennelse og sannhet og prist menneskets åndsmakt, kjærlighet (Gretchen), skjønnhet (Helena), virksomhet og makt. Goethes drama er oversatt til riksmål av A. Bjerke (begge deler, 1966 og 1983), til nynorsk av A. M. S. Arctander (begge deler, 1911 og 1921) og Å.-M. Nesse (begge deler, 1993 og 1999). Etter Goethes tid er sagnet bearbeidet av bl.a. Christian D. Grabbe, Heinrich Heine, Nikolaus Lenau og Aleksandr Pusjkin (1826). På 1900-tallet har Faust-sagnet vært behandlet i romanform av bl.a. Thomas Mann (Doktor Faustus, 1947). Murnaus filmversjon (1926) med Gösta Ekman, Emil Jannings og Camilla Horn (1926) er en av den tyske filmekspresjonismens sentrale verker.

Sagnet er behandlet musikalsk av en rekke komponister alt fra 1700-tallet. Mest kjent er operaen Faust av Gounod. Musikk er skrevet over Faust-motiver av Schumann, Rubinstein, Liszt; meget kjent er La Damnation de Faust (Fausts fordømmelse) av Berlioz (1846), dessuten Wagners Faust-ouverture (1840).

I 1926 regisserte F. W. Murnau en film bygd både på Goethes og Marlowes versjoner av legenden. Med sin storslagne regi og visuelle oppfinnsomhet står den som et av hovedverkene i den tyske stumfilmen. Med Gösta Ekman (Faust), Emil Jannings (Mefisto) og Camilla Horn (Margrete). Foto ved Carl Hoffmann, scenografi ved Robert Herlth og Walter Röhrig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.