Johann Gottfried von Herder

Herder vokste opp i et pietistisk hjem i enkle kår i Mohrungen, en liten by i Øst-Prøyssen (i dag heter byen Morąg og ligger i Polen). I 1762 reiste han til Königsberg for å utdanne seg til kirurg, men byttet raskt til teologistudiet. En av hans universitetslærere var filosofen Immanuel Kant, som fikk stor innflytelse på ham. En annen filosof som påvirket ham, var Johann Georg Hamann. Gjennom Hamann ble han kjent med engelsk og fransk litteratur, med folkevisen og med William Shakespeares forfatterskap.

I 1764 fikk Herder en stilling som lærer i Riga. Her skrev han blant annet Fragmente über die neuere deutsche Literatur (1766–1767). Etter flere reiser, blant annet til Strasbourg, hvor han ble kjent med Johann Wolfgang von Goethe, fikk han i 1771 en stilling som hoffpredikant i Bückeburg. Mens han var i Bückeburg skrev han en rekke av de tekstene som ble grunnlaget for den litterære epoken Sturm und Drang, blant annet artikler om Ossian og William Shakespeare.

I 1773 giftet han seg med Maria Karoline Flachsland (1750–1809). Hun bistod hans arbeid gjennom blant annet å redigere hans manuskripter og å systematisere hans etterlatte skrifter. Hun skrev blant annet en biografi om ektemannen, Erinnerungen aus dem Leben Herders.

I 1776 takket Herder ja til en stilling som teolog og prest i Weimar. Han ble boende i Weimar resten av sitt liv. Her ble han en del av kretsen rundt Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich von Schiller og Christoph Martin Wieland. Samtidig pleide han kontakt med en rekke forfattere og lærde, blant annet Matthias Claudius, Johann Wilhelm Ludwig Gleim, Friedrich Heinrich Jacobi og Friedrich Klopstock.

Herder debuterte i 1763 med dikt som ble publisert i ulike tidsskrift. Han skrev dramatiske tekster, blant annet Brutus. Ein Drama zur Musik (1774), som ble tonesatt av Johann Christoph Friedrich Bach (1732–1795), og kantater. Selv om han skrev og oversatte enkelte skjønnlitterære tekster, er det framfor alt som filosof han har fått betydning. Gjennom sine filosofiske skrifter preget han utviklingen av tysk litteratur, ikke minst i sin egen samtid, og fikk også internasjonal betydning. Han skrev også en rekke teologiske avhandlinger, blant annet Christliche Schriften (1796–1799). 1780–1781 ga han ut Briefe, das Studium der Theologie betreffend.

Herder skrev også en rekke litteraturanmeldelser både for aviser, tidsskrift og for publikasjonskanaler som Allgemeine Deutsche Bibliothek. Han etterlot seg et ikke fullført manuskript om hebraisk diktning (Vom Geiste der Ebräischen Poesie (1782–1783)).

Inspirert av Johann Georg Hamann utviklet Herder sin teori om at poesi og kunst var utslag av den såkalte folkeånden («Volksgeist» eller «Volksseele»), en forestilling om at et folk eller nasjon har en felles sjel, en grunnleggende felles holdning. I Fragmente über die neuere deutsche Literatur (1767–1768) og Kritische Wälder (1769) hevdet han dette synspunktet og ble derved banebrytende for Sturm und Drang-epoken i tysk litteratur.

I 1769 foretok Herder en reise gjennom Tyskland og Frankrike. I Strasbourg ble han kjent med den unge Johann Wolfgang von Goethe. Sammen med Goethe ga han senere ut programskriftet Von deutscher Art und Kunst (1773). Her pekte Herder på nye kilder til fornyelse av litteraturen: folkevisen og William Shakespeare. Han skilte mellom «folkepoesi» og «kunstpoesi». Den førstnevnte utmerker seg ved konkret anskuelighet, musikalsk virkning og individuell karakteristikk. Den andre bygger på bevisst arbeid, regler og konvensjon og når aldri den kraft og rikdom som den litteraturen som er et uttrykk for «folkesjelen», slik som folkevisen. Dette arbeidet ble en stor inspirasjon for romantikken. Stor betydning for Sturm und Drang fikk også Abhandlung über den Ursprung der Sprache (1772, norsk oversettelse Om sprogets opprinnelse (1992)).

I det tidsrommet han var prest i Bückeburg, 1771–1775, trådte det mystiske i Herders natur fram. Dette er særlig merkbart i verket Älteste Urkunde des Menschengeschlechtes (1774–1776).

I 1776 fikk Herder, etter oppfordring fra Goethe hos fyrsten, en invitasjon til Weimar, hvor han innehadde en rekke embeter i kirken. I Weimar skrev han avhandlingen Über die Wirkung der Dichtkunst auf die Sitten der Völker in alten und neuen Zeiten (1778). Stor betydning fikk samlingen Volkslieder (2 bind, 1778–1779), etter Herders død utgitt under tittelen Stimmen der Völker in Liedern(1807), som stimulerte romantikkens interesse for folkeviser og ballader. Videre markerte han seg som oversetter, blant annet av Salomos høysang.

Han skrev en rekke artikler for tidsskriftet Teutscher Merkur, blant annet om Ulrich von Hutten, Gotthold Ephraim Lessing og Johann Joachim Winkelmann (1717–1768). Særlig kjent ble hans kritiske kommentarer til Lessings kunstteoretiske skrift Laokoon oder über die Grenzen der Mahlerey und Poesie (1766).

I Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit (4 bind, 1784–1791) framsatte Herder sin hovedtanke om verdenshistorien som en organisk utvikling. Han så også på alle kulturformer som bestemt av historiske forhold. Hans syn er beslektet med Charles de Montesquieus og Edmund Burkes, og han fastholder som disse ideen om den absolutte humanitet. Humanitet er det gudgitte i mennesket som utfolder seg på forskjellig vis. I overensstemmelse med dette skrev han Briefe zur Beförderung der Humanität (1793–1797).

Etter at Kant hadde utgitt sin Kritik der reinen Vernunft, gikk Herder ut mot sin gamle lærers ideer. Herder reagerte mot Kants skarpe skille mellom ånd og natur, mens Kant på sin side i Herders ideer så en fare for den allmenne fornuftens autoritet.

Gjennom sine filosofiske arbeider fikk Herder stor betydning ikke bare i sin samtid, men også for senere generasjoner. Han preget litteraturen og litteraturhistorieskrivingen, språkvitenskap og teologi. Under nasjonalsosialismen ble Herders tanker om nasjon, nasjonalt fellesskap og nasjonalkarakter politisk instrumentalisert.

Det eksisterer en rekke verkutgaver, også kommenterte edisjoner, blant annet utgaven til Deutscher Klassiker Verlag (1985). Herder-forskningen er omfattende.

• Tysklands litteratur

• Johann Gottfried Herder i Projekt Gutenberg-DE
• Johann Gottfried Herder i Deutsche Biographie

• Irmscher, Hans Dietrich: Johann Gottfried Herder, 2001, isbn 3-15-017630-1
• Kantzenbach, Friedrich Willelm: Johann Gottfried Herder in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, 1970
• Kessler, Martin: Johann Gottfried Herder : der Theologe unter den Klassikern : das Amt des Generalsuperintendenten von Sachsen-Weimar, 2007 (Arbeiten zur Kirchengeschichte), isbn 3110191520
• Sauder, Gerhard, utg.: Johann Gottfried Herder 1744-1803, 1987, isbn 3-7873-0727-3