Faktaboks

Johan Henrich Berlin
Født
1741, Trondheim, Norge
Død
1807, Trondheim, Norge

Johan Henrich Berlin var en norsk komponist og organist og egentlig den eneste komponisten av noen betydning av de få norske komponistene i siste halvdel av 1700-tallet.

Biografi

Johan Henrich Berlin var den nest eldste sønnen av stadsmusikanten i Trondheim, Johan Daniel Berlin (1714–1787). Det er få kilder til Johan Henrichs oppvekst og musikalske utdannelse. Man antar at han ble opplært av sin far både som organist og komponist. Ikke minst hadde Johan Henrich tilgang til en stor samling noter. Vi vet for eksempel at han ganske tidlig lærte Joseph Haydns symfonier å kjenne. Høyst sannsynlig fikk han opplæring i flere instrumenter slik tradisjonen var i stadsmusikantmiljøet.

Berlin var med i «Det Trondhjemske Musicalske Selskab» i selskapets første år, senere trakk han seg ut av det. En sjelden gang ga han konserter, men han viste seg som en flittig komponist. I 1788 og 1791 satte han inn avisannonser for å avertere komposisjoner til salgs. Sammen med andre opplysninger har musikkforskeren Karl Dahlback ut fra disse annonsene satt opp en verkfortegnelse på i alt 59 komposisjoner – blant disse kan følgende nevnes: åtte orkestersinfoniaer, en kammersinfonia, seks konserter og flere kammermusikalske verk i tillegg til klaverstykker.

Ingen verk er utgitt i Berlins levetid, og bare en mindre del er bevart. En del av hans verker er bevart i Trondheim, en del er i privat eie på Røros og en del i Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Stillinger

Berlin fikk sin første faste stilling som organist i Hospitalskirken i 1758 og var der til 1772 da han overtok organiststillingen etter broren, Johan Andreas (1734–1772), i Vor Frue kirke. Da faren døde i 1788, ble Johan Henrich domorganist i Trondheim. Han hadde stillingen til sin død i 1807.

Estetikk

Generelle trekk

Johan Henrich Berlins komposisjoner er trolig blitt til forholdsvis tidlig i hans tid som komponist. Det er ikke kjent at han komponerte noe etter 1791. Hans verk virker forholdsvis konservative sett i lys av europeisk musikk på denne tiden. Basso continuo er fortsatt i bruk, rokokkostilen har ennå ikke fått fotfeste, langt mindre den wienerklassiske stilen. Det er noen kromatiske innslag, men de går ikke ut over barokktradisjonens harmonikk. Likevel viser innslagene Berlins lyst til å fargelegge på en måte som peker frem mot en ny tid.

De to sinfoniaene

Begge sinfoniaene har C-dur som hovedtoneart, har tre satser med satsrekkefølgen hurtig–langsom–hurtig hvilket indikerer italiensk bakgrunn for begge sinfoniaene. Den første sinfoniaen, Sinfonia á 4, er trolig opprinnelig komponert for firstemmig strykeorkester og basso continuo med to fløytestemmer tillagt på et senere tidspunkt. Satsbetegnelsen er Allegro (C-dur) – Andante (c-moll) – Menuetto (C-dur). Den andre sinfoniaen er skrevet for strykeorkester og basso continuo i tillegg til to oboer, to horn og fagott. Satsrekkefølgen er Allegro (C-dur i 237 takter) – Adagio (c-moll) – Allegro (C-dur i 294 takter). Storformen og toneartsdisposisjonen er svært like i de to sinfoniaene.

Trio for fiolin, cello og cembalo

Trioen er i tre satser, Allegro moderato – Andante – Allegro, og yttersatsene går i Ess-dur, midtsatsen i c-moll. Cembaloen har hovedvekten i alle tre satser som alle er todelte med repetisjon av hver av delene. Formen har et mer tradisjonelt barokkpreg uten at sonatesatsformen kan merkes. Derimot merkes et mer rokokkopreg i tematikken og satsstrukturen.

Klaverstykkene

Klaverstykkene må karakteriseres som svært enkle og korte. De enkeltstående dansene har rokokkopreg og todelt form med repetisjon, med unntak av to av menuettene som har triosats og gjentagelse av hoveddelen. Sonatinen innledes i adagio etterfulgt av to allegrosatser. Alle satsene har hovedtonearten B-dur. Sonaten, eller suiten, har fem satser med hovedtonearten B-dur. Temaene og satsene har et gjennomgående rokokkopreg.

Kantate til kongens fødselsdag i 1786

Kantaten er komponert for solist, blandet kor og orkester. Orkestret har samme instrumentering som den store sinfoniaen. Verket er en leilighetskantate, komponert i en pompøs stil, men uten noen egentlig særlig gjennomarbeidet utforming.

Bevarte komposisjoner

Orkester

  • 1 Sinfonia á 4
  • 1 Sinfonia
  • 1 sonata for cembalo, fiolin og cello

Klaver

  • 1 sonata (dansesuite)
  • 1 sonatina
  • 5 menuetter
  • 2 poloneser
  • 1 kantate (til kongens fødselsdag i 1786)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Grinde, Nils: «Norsk musikkhistorie». Oslo 1993
  • «Norges musikkhistorie» (hovedred. Arvid O. Vollsnes) bd. 1. Oslo 2001

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg