For de kristne er Jerusalem først og fremst den byen der Jesus døde og stod opp igjen. Beretningene om Jesu liv i Det nye testamente ender med at han drog til Jerusalem til en konfrontasjon med de jødiske lederne. Der ble han stilt for retten, korsfestet og gravlagt. Ifølge Det nye testamente var det også der Jesu oppstandelse og himmelfart fant sted. Likeens var det der de første kristne samlet seg og mottok Den hellige ånd (Pinseunderet) og organiserte den første kristne menigheten.

Bildet av Jerusalem i Det nye testamente er dobbelt: Først er det et bilde av byen som dreper profetene og som avviser Messias (Matt 23,37), dernest blir det byen som er utgangspunktet for Gudsriket, for den nye tidsalder som Jesus forkynner. Det tydeligste uttrykket for dette er tekstene om det himmelske Jerusalem i Johannes Åpenbaring (Åp 21). «Det himmelske Jerusalem» eller «det nye Jerusalem» er først og fremst en åndelig størrelse, og har som sådan hatt en sentral plass i kristen symbolikk. Det var et bilde på den evige salighet, og med utgangspunkt i billedbruken i Åp 21 er det blitt fremstilt i kristen kunst helt fra 400-tallet av. Det har vært et sammenfattende bilde for Guds og Åndens rike i bibeltolkning og preken gjennom det meste av kirkens historie (Jerusalem som symbol for Guds rike ble stilt opp mot Babylon som symbol for djevelens rike).

Beskrivelsen av det himmelske Jerusalem i Åp 21 har også vært med på å forme idealene for det kristne kirkebygg, helt fra de romanske og de gotiske kirkene av: Kirkebygget skulle foregripe det himmelske Jerusalem her på Jorden og peke frem mot noe mer som skulle komme. Apokalyptiske bevegelser har – særlig fra reformasjonstiden av – igjen og igjen villet opprette det nye Jerusalem som begynnelsen på Guds rike her på jorden.

Ved siden av denne symbolske funksjonen har Jerusalem helt fra Jesu tid vært et sentralt pilegrimsmål. Svært tidlig utviklet det seg liturgiske tradisjoner knyttet til de sentrale stedene i Jesu historie, og disse tradisjonene ble viktige for kirken både i øst og i vest. Dessuten ble det etter hvert bygd en lang rekke kirker til minne om bestemte sider av Jesu historie (blant annet Den hellige gravs kirke bygd på keiser Konstantins tid), eller kirker viet til hellige mennesker fra den tidligste kristne historien (blant annet til Jakob, Jesu bror).

Fra 451 av (Khalkedon-konsilet) ble biskopen av Jerusalem regnet som patriark, og stadig flere pilegrimer drog hit. Mange av dem slo seg også ned i Jerusalem som munker eller nonner. De kristne bestrebelsene på å vinne byen tilbake fra muslimsk overherredømme under korstogstiden viser også hvor viktig Jerusalem var for middelalderens kristne. Roma – byen til paven, Kristi stedfortreder – kunne aldri erstatte Kristi egen by som geografisk midtpunkt for den kristne verden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.