Byen Jerusalem har gjennom snart tre tusen år hatt en helt spesiell plass i jødisk tradisjon. Ifølge 1. Kongebok 6–8 var det kong David som i begynnelsen av 900-tallet fvt. gjorde Jerusalem til sin hovedstad. Den såkalte Davidsbyen lå på en åskam sør for Moriahøyden (Tempelhøyden). Ifølge bibeltekstene hersket kong David over et stort rike, og kong David ble ansett som en slags tidlig jødisk heltekonge.

Etter hvert oppsto også en forestilling om at kong David hadde fått et løfte av Gud om at hans etterfølgere skulle være konger i Israel til evig tid. (2. Samuelsbok 7,12–13). I tider da israelittene var truet av stormaktene i området, men også av indre stridigheter, utviklet profetene ideen om at det ville komme en ny og mektig konge av Davids slekt. I tiden frem mot vår tidsregnings begynnelse ble denne forestillingen etter hvert knyttet til de siste tider. 

Davids sønn Salomo skal ha konsolidert makten og latt bygge et slott i Jerusalem, samt en sterk bymur. Ifølge 1. Kongebok 5–6,  lot han også bygge det første tempelet på Moriahøyden (Tempelhøyden), der Abraham skulle ofre sin sønn Isak (1. Mosebok 22,1–19). Tempelet omtales fremdeles som Salomos tempel, eller "Det første tempelet" (i jødisk tradisjon). 

Salomos tempel skal ha vært en praktfull bygning, som skulle være både Jahves bolig og et symbol på denne gudens makt. Etter rikets deling, (ca. 926 fvt.) var tempelet i Jerusalem ikke lenger religiøst sentrum for befolkningen i Nordriket. Men Juda rikes konger regjerte ut fra Jerusalem, og var viktige aktører på den politiske arena. Da Nordriket falt i 722 fvt., ble Jerusalem og dets tempel igjen israelittenes viktigste religiøse samlingssted.

Men etter kong Joshias reformer på 600-tallet ble alle offisielle mindre kultsteder rundt om i landet stengt, og all godkjent kult sentrert i Jerusalem. Dette "første tempelet" sto til det ble ødelagt av den babylonske kongen Nebukadnesar 2 i 586 fvt., da store deler av Juda rikes befolkning ble ført i eksil til Babylonia

I henhold til bibeltekstene og tradisjonen lengtet de bortførte tilbake til Jerusalem, og byen og tempelet fikk en nesten overnaturlig status. Salme 137 forteller om denne lengselen, og omfatter også en av den senere jødedommens viktigste setninger: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, la min høyre hånd glemme sin (førlighet)."

Da jødene fikk vende tilbake til Juda (etter 538 fvt.) ble det andre tempelet reist på samme sted. Det ble innviet ca. 515 fvt. Dette var etter alt å dømme en langt enklere bygning enn Salomos tempel. De religiøse lederne var nå opptatt av å skape en ny jødisk identitet. Bønner og skriftlesing ble en del av gudstjenesten. Øverstepresten overtok etter hvert de rollene som hadde vært kongens oppgave, og all offentlig offerkult foregikk i Jerusalem. 

Presteskapet bodde i tilknytning til tempelet. Tre ganger i året, på valfartsfestene pesach, shavuot og sukkot, var hele folket forpliktet til å reise til Jerusalem med sine ofringer fra jordbruket. Hvor mange som kunne gjennomføre denne lange reisen vet vi likevel ikke. Tempelet var også et slags "finans- og sosialministerium", der folk betalte tiende, og der det ble sørget for hjelp til landets enker og farløse. 

Tempelet ble skjendet under den selevkidiske kongen Antiochus 4, noe som førte til makkabeeroppstanden. Makkabeerne seiret over selevkidene, og tempelet ble gjeninnviet høsten 164 fvt. Det andre tempelet ble restaurert, utvidet og utsmykket under kong Herodes. Det er dette praktfulle tempelet man gjerne ser modeller av.

Det andre tempelet ble brent av romerne i år 70 evt., og tempelkulten opphørte. Selv om de fleste jøder etter hvert bodde utenfor landet Israel, og i lange perioder ble nektet adgang til byen Jerusalem, beholdt den likevel sin status som jødenes hellige by. 

De offentlige ritualene som hadde opprettholdt og symbolisert forholdet mellom Gud og det jødiske folk, kunne ikke lenger gjennomføres etter tempelets fall. Hellighetsbegrepet måtte omdefineres og omplasseres. Rabbinerne forsto at sentrum for det hellige livet måtte flyttes fra tempelet til hjemmet og synagogen. De tre daglige fastlagte bønnene bes med ansiktet vendt mot Jerusalem, og de fleste bønner inkluderer også ønsket om å få vende tilbake dit. 

Den jødiske fortellertradisjonen, aggada, knytter mange fortellinger og forestillinger til byen. Innenfor den jødiske mystikken, kabbala, finner man forestillingen om at det hersker et himmelsk Jerusalem, tilsvarende det jordiske, med tempelet som axis mundi (jordaksen).

Også de jødiske messiasforestillingene er uløselig knyttet til byen Jerusalem. Det er en utbredt forestilling at på dommens dag vil domstolen settes opp på Tempelhøyden. Til alle tider har det vært jøder som har reist til Jerusalem, ikke minst i den hensikt å bli begravet der. Ødeleggelsen av både det første og det andre tempelet blir markert gjennom en årlig sørgedag, den niende dagen i måneden av. Under den årlige åtte dager lange lysfesten, hanukka, minnes man gjeninnvielsen av tempelet i 164 fvt.

Flere av de gamle bønnene uttrykker ønske om et nytt tempel. Men selv om tempelet har en helt egen betydning i jødisk tradisjon, er det kun en liten gruppe ultraortodokse jøder (og enkelte fundamentalistiske kristne) som i dag ønsker å reise et tredje tempel på Tempelhøyden

De fleste rabbinere mener det ikke er tillatt for jøder å gå opp på Tempelhøyden, blant annet fordi man ikke er helt sikker på akkurat hvor på plassen selve tempelet og dets "Aller helligste" lå. Tempelplassens vestmur (Klagemuren), bygget i forbindelse med Herodes' storstilte utbygging i tiden før vår tidsregnings begynnelse, er derfor i dag jødedommens helligste sted.

De aller fleste jøder regner Jerusalem som sin hellige by, og staten Israel har derfor valgt byen som sin hovedstad. Mange land godtar ikke dette valget. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.