Jentut’n

VM-sølvlaget i kvinnenes langrennsstafett i Oslo i 1966. Fra venstre: Ingrid Wigernæs, Inger Aufles og Berit Mørdre.
Av /Nasjonalbiblioteket.

En utslått Berit Mørdre ligger på bakken etter å ha spurtslått den svenske stjerneløperen Toini Gustafsson i kampen om stafettsølvet. Fra ski-VM i Oslo i 1966.

Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY ND 2.0

Artikkelstart

Jentut’n er et kallenavn brukt om de første stjernene i norsk kvinnelangrenn.

Faktaboks

Også kjent som

Jentutn

Ordet viser særlig til to stafettlag: VM-sølvlaget i Oslo i 1966 og OL-gullaget i Grenoble i 1968. Fram til da hadde Norge aldri vunnet internasjonalt kvinnegull i en lagidrett, verken i langrenn eller andre sporter. Derfor ble Jentut’n viktige for norsk idrett.

«Jentut’n» betyr «jentene» på hemsedalsmål, dialekten til Ingrid Wigernæs, som er begrepets opphavsperson. Hun var med på VM-sølvlaget i 1966, og var trener for OL-gullaget i 1968. Wigernæs ble frontfigur for Jentut’n.

Langrennsstafett for kvinner besto den gangen av tre etapper, ikke fire som i herrestafett. Dette ble likestilt fra vinter-OL i Innsbruck i 1976.

VM-sølvlaget i Oslo i 1966

OL-gullaget i Grenoble i 1968

OL-gullet i 1968 var langt fra ventet. Jentut’n slo overraskende nok favorittene Sverige og Sovjetunionen.

«Gulljentut’n våre»

Like etter Grenoble-OL (der Norge ble beste nasjon) arrangerte man det TV-sendte «Skishow i Den Norske Opera». Blant innslagene var Ingrid Wigernæs som sang «Gulljentut’n våre», med tekst og melodi av Vidar Sandbeck. I løpet av sangen kom de tre gullvinnerne ut på scenen til applaus fra salen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg