Jens Peter Jacobsen

Jens Peter Jacobsen var en dansk forfatter. Jacobsen viste tidlig interesse for naturvitenskap og fikk i 1876 gullmedalje for en avhandling om alger. Han studerte Charles Darwin og var en av de første i Danmark som gjorde ham kjent gjennom artikler og ved oversettelser av hans hovedverker (1872–1875). Diktningen opptok også tidlig hans interesser, og han skrev dikt og prosa og leste det opp for sine venner.

Påvirket av bekjentskapet med brødrene Georg og Edvard Brandes offentliggjorde Jacobsen fortellingen Mogens (1872), som vakte stor oppmerksomhet på grunn av sin nye presiserende stil og psykologi. I 1876 utgav han romanen Marie Grubbe; interiører fra det 17. aarhundrede, som regnes som den første danske naturalistiske romanen. For å gi sin skildring ekte tidspreg tok han opp gammeldagse ord og vendinger, og også tegningen av kvinneskikkelsens erotiske og sosiale forfall er realistisk utført.

Hans neste bok, Niels Lyhne (1880), var en utviklingsroman henlagt til midten av århundret, men fylt av samtidens problemer, fritenkeri og individualisme, fremstilt med dyp psykologisk innsikt. Han skrev også noveller, blant annet Fru Fønss og Pesten i Bergamo. I 1886 ble hans ungdomsarbeider og en del senere dikt samlet i Digte og udkast (1886), som med sin intime sjelfullhet foregriper 1890-årenes verskunst og med sin billedmettede stil innvarsler modernismen.

Jacobsen har hatt stor innflytelse på mange av sin samtids og sin nærmeste ettertids forfattere, men vurderingen av hans verk og betydning har ellers variert. Hans Samlede værker kom i en 5-binds utgave i årene 1924–1929, mens Breve ble gitt ut av Edvard Brandes i 1899.