Alt i ungdomen låg det noko fanatisk i måten Hundseid var på, eit bistert, nesten stivna uttrykk i andletet, og ein total mangel på humoristisk sans. I den rettsmedisinske vurderinga av han som vart gjort i samband med landssvikoppgjeret, vart det konkludert med at han var full av kompleks og mindreverdskjensle.
Jens Hundseid fekk tilnamnet «Kastevinden frå Ryfylke». Når han sto på talarstolen kunne han verke som ein mild bris i den eine augneblinken for så brått å snu til noko som likna frådande raseri. Martin Tranmæl sa at «han talte seg sinna og skrev seg sinna», men det rare var at han var mest sint med manuskript. Det brukar å vere omvendt for politikarar. Når dei snakkar etter manuskript veg dei gjerne orda på gullvekt og alle konsekvensar er vurderte, mens når dei talar utan manuskript kan det dette ut av dei ord som dei angrar på i ettertid.
Med Hundseid var det omvendt. Han var så moderat og kjedeleg utan manuskript at han nesten ikkje var attkjennande. Det kom av at han var utrygg. Han var heilt avhengig av manuskript. Sjølv når han skulle takke for maten i private selskap måtte han ha ein papirlapp å halde i. Når han derimot fekk formulere seg skriftleg, vart han ein stor polemikar. Han var rett og slett grov mot sine politiske motstandarar, og dei var det mange av. Johan Nygaardsvold var imponert over den evna Hundseid hadde til å skrive grove talar, men likevel å framføre dei som om han improviserte.
Sikkert er det at Hundseid i liten grad var ein kompromissets mann. Saklege, grundige vurderingar av fordeler og ulemper ved ei sak høvde svært dårleg saman med sinnelaget hans. Han var mannen for dei bråe kast, og han trekte gjerne konklusjonen før han utforma premissane.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.