«Jeg synger julekvad» er M.B. Landstads oversettelse av julesangen «In dulci jubilo» fra 1300-tallet. Den opprinnelige teksten består av en blanding av tysk og latin, såkalt makaronisk tekst, og er et tidlig eksempel på folkelig salmesang. Sangen er tilskrevet dominikanermunken Heinrich Seuse (eller Suso). Den har fire vers og har stått på norsk i salmebøkene fra og med Landstads salmebok (1869). 

Sangen hørte den folkelige julefeiringen til, slik som krybbespillet, ikke i kirkens liturgiske gudstjenester. Martin Luther bearbeidet sangen uten å forkaste det latinske innslaget, og fikk den med i de viktige reformasjonssalmebøkene. Hans Thomissøns danske oversettelse beholdt også latinen: «In dulci iubilo, suinge wi oc ere fro» (1569), mens Landstads versjon er helnorsk. Den ble først publisert i Jule-Salmer, sadanne som de agtes foreslaaede til kirkeligt Brug (1856). Sangen er oversatt til nynorsk av Bernt Støylen: «Eg synger jolekvad».

Melodiens eldste trykte kilde er Klugs salmebok (1533), men den er bevitnet i et manuskript fra første halvdel av 1300-tallet. Tonearten er F jonisk (dur).  Den karakteristiske vuggende rytmen er felles for flere av de folkelige julesangene fra senmiddelalderen.

  • Holter, Hamnes og Vederhus (red.): Nytt norsk salmeleksikon bind II s. 286–288 (Akademika forlag, Trondheim 2012)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.