Jean-Honoré Fragonard

Jean-Honoré Fragonard var en fransk maler og raderer, og en av Frankrikes mest typiske rokokkomalere. Han var elev av Jean-Baptiste Chardin og François Boucher.

I 1756–1761 oppholdt han seg i Italia, hvor han dels kopierte Pietro Cortona og andre barokkmaleres komposisjoner, dels tegnet vedutter. Resultatet av sine studier i dekorativt historiemaleri demonstrerte han etter hjemkomsten i et kjempebilde, Ypperstepresten Coresus som ofrer seg for å frelse Callirhoe (1765). Det vakte oppsikt og åpnet adgang for ham til akademiet; men Fragonard gikk snart over til en annen genre, den galante elskovsskildring. Han malte gjerne scener i lite format passende for intime sujetter: Huskens beleilige farer, Av med serken og så videre. Bildene er fylt av sjarm, lek og lidenskap, ofte ganske dristige, men aldri lumre.

Så vel giftermålet med eleven Marie-Anne Gérard i 1769 som kontakten med strømninger i tiden, førte imidlertid til at han i stigende grad valgte motiver fra familie- og landlivet. Samtidig ble han engasjert til dekorative arbeider, blant annet av Madame Dubarry, som imidlertid refuserte veggmaleriene han utførte til slottet Louveciennes i 1770–1772 med fremstilling av kjærlighetseventyr mellom en kvinne med hennes egne trekk og en Ludvig 15 i forynget skikkelse. Disse berømte kjempelerreter, Les Fragonards de Grasse, havnet på begynnelsen av 1900-tallet i New York.

For øvrig malte Fragonard ypperlige portretter og var en ettertraktet tegner og illustratør. Ikke minst hans interesse for Rembrandt røper hvor alvorlig han dyrket de maleriske problemer. Etter den franske revolusjon markerte ikke Fragonard seg igjen, og han døde i fattigdom.