Jean Auguste Dominique Ingres

Jean Auguste Dominique Ingres var en fransk maler. Han mottok avgjørende inntrykk fra antikken i sin ungdom i Toulouse, elev av Jacques Louis David.

Ingres ble Davids arvtager i Frankrike og klassisismens representant under kampen mot Eugène Delacroix og de øvrige romantikere. Han mente at forbildene måtte hentes i naturen; men man skulle velge det beste i naturen og ikke la seg rive med av pasjoner som kunne forstyrre harmonien. Motivene valgte han fortrinnsvis fra den gresk-romerske idéverden, for eksempel Homers apoteose (1827), Stratonikes død, (1842), Kilden (1856) og så videre. Disse motivene gav ham full anledning til å dyrke menneskelegemet, og i en serie kvinneskildringer har han gitt noe av sitt beste som maler, for eksempel Badende kvinne (1808) og i skildringer som Hvilende odalisk (1814) og Francesca da Rimini (1819). Disse bildene viser også hans interesse for Orienten, et motiv han i likhet med de romantiske malere følte en brennende interesse for.

Når Ingres likevel står som senklassisismens fører, er det først fordi han i sin lære bekjempet fargen til fordel for linjen. Han dyrket denne med stort talent; til sine tider foretok han anatomiske proporsjonsforskyvninger for linjerytmens egen skyld. Hans strøk var dessuten glatt og tynt og hadde ikke noe av romantikernes frihet og impasto. Men i enkelte av hans portretter kommer hans koloristiske begavelse til sin rett, for eksempelw Mme og Mlle Rivière (1805) og Den skjønne Zélie (1806).

Ingres er en av 1800-tallets betydeligste kunstnere og danner overgangen fra klassisisme til realisme. Samtidig peker han fremover i kraft av sin klarhet og tilkjempede ro; både Edgar Degas, Paul Gauguin og Nabis-gruppen mottok inntrykk fra ham, like til 1920-årenes «nye saklighet» med dens klassisistiske tendenser. Av den kolossale mengde tegninger han etterlot seg, eier Ingres-museet i hans fødeby Montauban ca. 5000.