Faktaboks

Jaroslav Seifert
Uttale
sˈeifert
Født
23. september 1901, Praha-Žižkov, Tsjekkia (den gang Østerrike-Ungarn)
Død
10. januar 1986, Praha, Tsjekkia (den gang Tsjekkoslovakia)
Jaroslav Seifert tidlig i 1980-årene

Jaroslav Seifert tidlig i 1980-årene. Bildet ble tatt i forbindelse med at hans erindringer «utkom» som samizdat.

Jaroslav Seifert
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Jaroslav Seifert var en tsjekkisk lyriker. Seifert er en av de mest elskede og respekterte tsjekkiske dikterne, både på grunn av hans verkers ekstraordinære litterære kvalitet og på grunn av hans uredde offentlige opptreden. Han vant Nobelprisen i litteratur i 1984.

Forfatterskap

Seifert vokset opp på Žižkov, en arbeiderbydel i Praha. Han debuterte i 1921 med Město v slzách (En by i tårer) som var tydelig merket av hans arbeiderbakgrunn. Fra 1920 til 1922 arbeidet han i kommunistpartiets avis Rudé Právo, men sluttet i protest mot Proletkult-politikken. Han var aktiv i gruppen Devětsil, som samlet unge avantgardekunstnere omkring kunstretningen poetismen. Inspirasjonen herfra viser seg i Na vlnách TSF (På bølgene til Télegraphie sans fil, 1925).

Et besøk i Sovjetunionen i 1925 fremkalte sterk tvil om det kommunistiske prosjektet, noe som preger hans følgende diktsamlinger, for eksempel Slavík zpívá špatně (Nattergalen synger dårlig, 1926). I Poštovní holub (Brevduen, 1929) vendte han tilbake til temaer som skjønnhet, kjærlighet til hjemlandet, naturen og fremfor alt det kvinnelige.

Grunntonen i hans poesi er folkevisens, som han forstår å smelte sammen med de vanskeligste klassiske versemål. Med en lett selvironi overrasker han i sine dikt med uventede konklusjoner, og med sin medmenneskelighet ble han manges yndlingsdikter. I 1936 ble han hedret med statsprisen for Ruce Venušiny (Venus' hender).

I den vanskelige tiden for det demokratiske Tsjekkoslovakia i tiden omkring Münchenavtalen, fant han uttrykk for alles sorg, blant annet i Osm dní (Åtte dager, 1937), en appell til Europa etter president Masaryks død, Jaro, sbohem (Farvel, vår, 1937) og Zhasněte světla (Slukk alle lys, 1938). Under den tyske okkupasjonen av Böhmen og Mähren under andre verdenskrig virket Seiferts diktning forløsende for hans tsjekkiske publikum, idet han antydende berørte nasjonens kjæreste kultursymboler, mens hans poetiske bilder virket ufarlige på den tyske sensuren. Han spilte også en viktig rolle som forlagsredaktør og beskytter av forfulgte diktere. I andre verdenskrigs siste fase ble han tatt av tyskerne og ved en tilfeldighet reddet fra å bli skutt.

Under kommunismen

Etter kommunistenes maktovertakelse i 1948 kom kravet om at diktningen bare skulle tjene politikken. Seifert protesterte blant annet med et stort dikt til selve kjærligheten, Píseň o Viktorce (Sangen om Viktorka, 1950), etter et motiv hos Božena Němcová. Dernest fikk han trykkeforbud. Enkelte dikt utkom imidlertid, for eksempel syklusen Mozart v Praze (Mozart i Praha, 1951), utgitt i 53 eksemplarer kamuflert som tekster til grafiske blad og antedatert til 1946. Hovedsymbolet er, som under krigen, byen Praha. Under de litt friere forholdene etter Josef Stalins død kom blant annet Maminka (Mor, 1954). Nå begynte også en utgivelse av hans Samlede verker, med visse utelatelser.

På den tsjekkoslovakiske forfatterforeningens andre kongress i 1956 var han en modig talsmann for de forfatterne som satt uskyldig fengslet. Etter noen års alvorlig sykdom som gjorde ham invalid, fikk han først i 1965 utgi sine nye dikt, Koncert na ostrově (Konserten på øya). Han overrasket med en totalt forandret stil med en rytme tettere på talespråkets og med mer interesse for samtiden.

Seifert arbeidet iherdig for å få frigitt og rehabilitert fengslede forfattere. Etter Warszawapakt-landenes invasjon av Tsjekkoslovakia i august 1968 ble han valgt til den tsjekkiske forfatterforeningens formann og førte en oppslitende kamp med myndighetene, som til slutt oppløste foreningen i 1970. Seifert ble en ikke-person, hans bøker ble fjernet fra bokhandelen og bibliotekene, og han publiserte Morový sloup (Pestsøylen, 1971, utvidet 1977) som samizdat på hjemmeforlaget Edice Petlice. Snart etter utkom den i utlandet, som alle hans senere dikt og det store prosalyriske memoarverket Všecky krásy světa (All verdens skjønnhet, 1981).

I 1977 undertegnet han som en av de første manifestet for menneskerettigheter Charta 77. Til tross for dette kom det i Tsjekkoslovakia fra 1979 enkelte utgivelser, beskåret og i minimale opplag som straks ble revet bort, for eksempel diktsamlingen Deštník z Piccadily (Paraplyen fra Piccadilly).

Nobelprisen

Plakat med Jaroslav Seifert
Jaroslav Seifert er fortsatt svært avholdt. Her innbyr en plakat til et arrangement i anledning 120-året for hans fødsel.
Plakat med Jaroslav Seifert
Lisens: CC BY SA 3.0

I 1984 ble Seifert som den første tsjekkiske forfatter tildelt Nobelprisen i litteratur. Hans verker er oversatt til mange språk; på norsk foreligger blant annet Pestsøylen og andre dikt (1984) og Songen om epletreet (1985).

Hans siste diktsamling ble Býti básníkem (Å være dikter, 1983).

Mellom 2001 og 2015 utkom Seiferts samlede verk (Dílo Jaroslava Seiferta) i 15 bind.

Utgivelser (utvalg)

  • Město v slzách (En by i tårer, 1921)
  • Samá láska (Bare kjærlighet, 1923)
  • Na vlnách TSF (På bølgene til Télegraphie sans fil, 1925)
  • Slavík zpívá špatně (Nattergalen synger dårlig, 1926)
  • Poštovní holub (Brevduen, 1929)
  • Hvězdy nad Rajskou zahradou (Stjerner over Paradisparken, 1929), kauserier
  • Jablko z klína (Eple fra fanget, 1933)
  • Ruce Venušiny (Venus' hender, 1938)
  • Jaro, sbohem (Farvel, vår, 1937)
  • Zhasněte světla (Slukk alle lys, 1938)
  • Světlem oděná (Kledd i lys, 1940)
  • Kamenný most (Broen av stein, 1944)
  • Vějíř Boženy Němcové (Boženy Němcovás vifte, 1940)
  • Přilba hlíny (Hjelm av leire, 1945)
  • Šel malíř chudě do světa (En maler gikk fattig ut i verden, 1949)
  • Píseň o Viktorce (Sangen om Viktorka, 1950)
  • Maminka (Mor, 1954)
  • Praha (Praha, 1964)
  • Koncert na ostrově (Konserten på øya, 1965) OBS
  • Halleyova kometa (Halleys komet, 1967)
  • Odlévání zvonů (Støping av klokker, 1967)
  • Morový sloup (Pestsøylen, 1971)
  • Deštník z Piccadilly (Paraplyen fra Piccadilly, 1977)
  • Býti básníkem (Å være dikter, 1983)
  • Všecky krásy světa (All verdens skjønnhet, 1981), erindringer

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Blekastad, Milada: Jaroslav Seifert: en tsjekkisk dikter, 1985.
  • Pešat, Zdeněk: Jaroslav Seifert, 1991

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg