Restaurasjonen er det store vendepunkt i Japans nyere historie. Den følgende tiden var preget av en rivende utvikling på det politiske, sosiale og økonomiske området. Lenene som utgjorde Tokugawa-styrets fundament ble avskaffet, og landet ble inndelt i ken (provinser) som skulle administreres av embetsmenn.

Forskjellen mellom klassene ble revidert, idet folket ble delt i tre kategorier: kizoku, adel, shizoku, etterkommere av tidligere samuraier, og heimin, allmuen. Til forskjell fra tidligere fikk allmuen rett til å velge arbeid og bosted under mottoet «alle samfunnsklasser har lik rett». Under parolene «et rikt land med sterk militærmakt» og «øk produksjonen, reis industrien» ble en gigantisk moderniseringsprosess satt i gang. Et industridepartement ble opprettet i 1870, to år senere forsvarsdepartement og undervisningsdepartement.

Statens inntekt ble sikret ved et nytt jordskattesystem, og statlige bedrifter reist. Myntvesenet og postvesenet ble opprettet 1871, og den alminnelige verneplikt innført i 1873. Den gamle shinto-læren ble erklært for statsreligion i 1869 og keiserideologien dermed styrket, mens buddhismen mistet sin beskyttede stilling. Utenlandske eksperter ble invitert og unge japanere sendt ut for å studere; under press fra utenlandske borgere i landet ble forbudet mot kristendommen opphevet i 1873. Ulike idéstrømninger fra Vesten kom samtidig til landet. Liberale ideer som engelsk utilitarisme, fransk republikanisme og den amerikanske sosialismen med kristent grunndrag kom til å bety mye for landets intelligentsia.

Misnøyen hos den gamle krigerklassen var stor; de følte seg tilsidesatt. I 1877 brøt det ut en samurai-oppstand som ble ledet av Takamori Saigo. Oppstanden ble nedkjempet av regjeringshæren, som bestod av soldater fra ulike samfunnsjikt etter det nye militærsystemet.

Statsledelsen kom til å bli dominert mer og mer av en klikk rundt keiseren, rekruttert fra noen få lensområder. Som reaksjon på maktkonsentrasjonen ble bevegelsen for frihet og folkerett stiftet, anført av Taisuke Itagaki. Bevegelsen ble støttet av aviser som også startet i 1870-årene. Regjeringslederne med Hirobumi Ito i spissen måtte bøye seg for presset og lovet 1881 å innføre parlamentarisk styresett innen 10 år. Itagaki dannet straks et nytt politisk parti, Jiyu-to (liberale parti), og året etter ble et annet parti, Rikken kaishin to, stiftet av Shigenobu Okuma.

Grunnlovsutkastet ble formet etter prøyssisk mønster og behandlet av geheimerådet som ble opprettet i 1888, og året etter ble Meiji-konstitusjonen forkynt av keiseren. I 1890 ble landets første parlament åpnet. Grunnloven slo fast at regjeringen stod ansvarlig bare for keiseren som var hellig og ukrenkelig, men ikke overfor parlamentet, som hadde to kammer; det ene for adelen og det andre for de folkevalgte. Den reelle makt lå imidlertid fortsatt hos klikken rundt keiseren, som i geheimrådet dannet et selvsupplerende oligarki.

På det utenrikspolitiske området var det to hovedsiktemål: å oppnå full likestilling med andre makter, og å definere klart landets grenser mot nabostatene. Ved en traktat av 1875 ble Sakhalin erklært som russisk territorium, mens Kurilene ble anerkjent som japanske. I 1879 ble Ryukyuøyene innlemmet som Okinawa-ken.

En gryende japansk imperialisme rettet seg fra først av mot det kinesiske kontinent. I 1876 ble Korea, som til da hadde stått under kinesisk overhøyhet, tvunget til å åpne tre havner. Krig mellom Japan og Kina startet da begge land i 1894 sendte sin militærstyrke til Korea for å bekjempe en bondeoppstand. Japans moderne hær og flåte seiret med letthet i krigen. Ved fredsforhandlingene i Shimonoseki i 1895 måtte Kina avstå Taiwan (Formosa), Liaodong-halvøya med Port Arthur, anerkjenne Koreas uavhengighet og betale krigserstatninger. Etter påtrykk fra RusslandFrankrike og Tyskland oppgav Japan imidlertid Liaodong, noe som førte til en antirussisk stemning blant folket.

Japan ble regnet som stormakt i Østen. Vestmaktenes ekstraterritorialrettigheter ble oppgitt i 1899. Landet deltok på like fot med de europeiske stormakter i underkuelsen av bokseropprøret i Kina i 1900. Interessekonflikten mellom Japan og Russland i Det fjerne østen ble imidlertid stadig mer merkbar. I 1898 forpaktet Russland Port Arthur og Dairen, besatte Mandsjuria under bokseropprøret og økte sin innflytelse i Korea.

Japan rustet opp og inngikk forsvarsavtale med Storbritannia i 1902. Da Russland ikke trakk seg tilbake fra Mandsjuria, slik det var lovet i 1901, gikk Japan til angrep på den russiske flåten i Port Arthur (Russisk-japanske krig). Til lands og til vanns seiret japanerne. Japan fikk ved fredsslutningen anerkjent sine omfattende interesser i Korea, overtok Liaodong og Russlands interesser i den sørmandsjuriske jernbane, og Russland avstod Sør-Sakhalin. Korea ble senere i 1910 annektert av Japan. Det vakte oppsikt over hele verden at en europeisk makt for første gang var blitt slått av en asiatisk makt.

Opprustningen og industrialiseringen fortsatte; statseide bedrifter ble solgt ut til de private, og familiekonsern som MitsuiMitsubishi og Sumitomo økte sin innflytelse innenfor finans, handel og industri. På denne tiden oppstod også arbeiderbevegelsen og noe senere kvinnebevegelsen. I 1901 ble det forsøkt å stifte et sosialdemokratisk parti, som ble forbudt på dagen. Uroen blant industriarbeiderne og bondebefolkningen økte, men i 1910, da et komplott for å myrde keiseren ble avslørt, ble alle arbeiderorganisasjoner fullstendig knust gjennom en prosess hvor en rekke ledere ble dømt til døden.

Da den første verdenskrig brøt ut i 1914, erklærte Japan krig mot Tyskland i overensstemmelse med traktaten mellom Japan og Storbritannia. Japanerne befestet sin stilling i Kina mens storkrigen raste i Europa, og oversendte i mai 1915 den kinesiske regjering 21 krav som tok sikte på å gjøre Kina til et lydrike. 16 av kravene ble under trussel om krigserklæring godkjent, og Japan sikret seg blant annet store rettigheter i Sør-Mandsjuria og Indre Mongolia.

Til krigen i Europa sendte Japan først i 1917 en flåte mindre krigsfartøyer til Middelhavet for å sikre de alliertes farvann. Japan sluttet den såkalte Ishii–Lansing-avtalen med USA, som anerkjente Japans særinteresser i Kina. Den russiske revolusjonen førte til brudd med Russland. Japan ble en drivende kraft i de alliertes intervensjon i Russland. Ved Versaillesfreden 1919 fikk Japan de tyske besittelsene i Shandong, noe som gav støtet til den anti-imperialistiske «Fjerde mai-bevegelsen» i Kina.

Som resultat av nimaktsavtalen om Kinas suverenitet og integritet av 1922 frasa Japan seg særrettighetene i Shandong, og Ishii–Lansing-avtalen opphørte. Landets militære ekspansjon ble foreløpig stagget, men de militære og nasjonalistiske krefter fikk nettopp derfor ny næring.

Verdenskrigen åpnet nye markeder for Japan, og landets varer ble solgt i alle verdensdeler. Industrien ble mer allsidig enn før, og antall arbeidere steg. Høykonjunkturen førte med seg inflasjon og sosiale kamper i Japan som i Europa. Den store økonomiske krisen fra 1920, og et fryktelig jordskjelv i 1923 som raserte halvparten av Tokyo, gav ny næring til arbeiderbevegelsen blant industri- og jordbruksarbeidere, samt frihetsbevegelsen for landets pariakaste, eta, som dannet en landsomfattende organisasjon, suiheisha.

Takashi Hara var i 1918 blitt Japans første ikke-adelige regjeringssjef. De demokratiske bestrebelsene som ble lansert av flere initiativtagere, resulterte i innføringen av alminnelig stemmerett for menn over 25 år i 1925, riktignok sammen med en streng lov om opprettholdelsen av offentlig orden. Tilløp til en radikal arbeiderbevegelse ble undertrykt, og den organiserte fagbevegelsen forble svak. I 1925 ble et arbeider-bondeparti opprettet, men etter hvert splittet i flere fraksjoner.

1924–32 vekslet de to politiske partiene seyukai og minseito om å ha regjeringsmakten; disse hadde intime forbindelser med familiekonsernene (zaibatsuene) Mitsubishi og Mitsui. Da den verdensomfattende krisen rammet Japan og konkursene ble tallrike, vokste zaibatsuene seg enda større ved sammenslåing og oppkjøp av konkursrammede banker og bedrifter. Symbiosen mellom de politiske partiene og trustene og skandalene i dens kjølvann skapte mistro til det partipolitiske systemet. Blant de militære ble den antidemokratiske tendensen stadig sterkere, og her fikk ekspansjonismen med tanke på Kina større grobunn.

Mens de politiske lederne og de militære var splittet i synet på økonomien og utenrikspolitikken, gikk de ekstreme elementer i hæren til aksjon i samarbeid med en høyregruppering utenfor parlamentet. Statsminister Yuko Hamaguchi, som med flertallet i parlamentet bak seg hadde ratifisert flåteavtalen av 1930 i London, ble hardt såret ved et attentat. Heller ikke hans etterfølger Wakatsuki klarte å bremse aktivistene i hæren. Sammenstøt med kinesiske tropper ble provosert av militære grupper tross politikernes ønske om å begrense konfliktene.

September 1931 ble et bombeattentat på den sør-mandsjuriske jernbanen utenfor Mukden foranledning til åpen krig, og i løpet av få måneder besatte japanerne alle viktige strategiske punkter i området. I mars 1932 ble den kinesiske ekskeiseren Pu Yi (Xuandong) utropt til keiser over en ny stat, Mandsjukuo. Folkeforbundet fordømte Japans fremgangsmåte. Medlemslandene ble forpliktet til ikke å anerkjenne Mandsjukuo, og Japan meldte seg ut av Folkeforbundet.

Tsuyoshi Inukai, som etterfulgte Wakatsuki som statsminister, ble myrdet av en gruppe marineoffiserer og høyre-ekstreme sivilister i mai 1932. Mordet markerte en foreløpig slutt på partiregjeringene og det liberale styret i Japan. De militære delte seg i to fraksjoner, den moderate og den ekstremt nasjonalistiske som fremhevet keiserens suverene makt til å regjere landet som den ledende nasjon i Asia uten demokratiske institusjoner. Da denne gruppen kom i mindretall, foretok den februar 1936 et blodig kupp der fremtredende moderate statsmenn ble myrdet. Opprøret ble slått ned og de ansvarlige henrettet, men nå var det de militære ekstremister som bestemte nasjonens kurs gjennom sine representanter i regjeringen og i forbund med de ulike trustene som hilste ekspansjonen på det kinesiske kontinentet velkommen.

Høsten 1936 undertegnet den nye statsministeren, Koki Hirotaantikominternpakten med Tyskland, og året etter sluttet Italia seg til. Juli 1937 brøt krigen ut for alvor etter et sammenstøt utenfor Beijing. Japanerne rykket raskt frem i Nord-Kina. I november flyttet den kinesiske regjeringen til ChongqingNanjing ble inntatt i desember, og mange sivile massakrert. Også flere større byer falt. Det kom til trefninger også med sovjetiske tropper ved grensen til Mandsjukuo.

Krigen kostet japanerne enorme summer, og i 1938 ble loven om nasjonal mobilisering drevet igjennom av de militære. Denne gav regjeringen utstrakte fullmakter. De politiske partier og arbeiderorganisasjoner ble oppløst, og et nytt nasjonalt enhetsparti opprettet.

Utviklingen i Kina gjorde forholdet mellom Japan og Storbritannia og USA ytterst spent. USA sa opp handelsavtalen med Japan allerede i 1939. Etter at japanerne rykket inn i Indokina for å avskjære våpenhjelpen fra USA og Storbritannia til Kina, ble alliansen med aksemaktene befestet. I april 1941 ble nøytralitetspakten mellom Sovjetunionen og Japan inngått, og fremrykkingen i Indokina fortsatte. USA, Storbritannia, Kina og Nederlandsk Ostindia svarte med å stanse all eksport til Japan (ABCD-fronten).

I september 1941 dannet general Hideki Tojo en ny regjering som var helt preget av de militære. Forhandlinger med USA ble nå oppgitt, og 7. desember gikk Japan til overraskelsesangrep i Pearl Harbor på Hawaii. Dermed var både Japan og USA kommet med i den annen verdenskrig.

Japanerne hadde stor fremgang i begynnelsen av krigen og erobret Filippinene, Nederlandsk OstindiaMalaysia og Myanmar. I løpet av 1944 gjenerobret de allierte MarshalløyeneGuam og Leyte og begynte å trenge japanerne tilbake i Myanmar. 5. februar 1945 falt Manila og 11. juni Okinawa.

Sovjetunionen erklærte krig mot Japan 8. august, to dager etter at den første atombomben var sluppet over Hiroshima. Den andre ble sluppet over Nagasaki 9. august. De allierte hadde i mellomtiden utarbeidet Potsdam-erklæringen, som staket opp Japans kurs etter en eventuell betingelsesløs kapitulasjon. Japan overgav seg betingelsesløst 14. august, og amerikanske styrker ble landsatt. Under Moskva-konferansen desember 1945 ble det opprettet et alliert kontrollråd med sete i Tokyo og en kommisjon for Det fjerne østen med sete i Washington. Den reelle makt kom imidlertid til å ligge i hendene på general Douglas MacArthur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.