Skolesystemet i Japan har røtter langt tilbake og daterer seg i hvert fall til rundt 500-tallet da kinesisk lærdom, buddhisme og det kinesiske skriftspråket ble introdusert i Japan. Med kinesiske skrifttegn fulgte konfucianismen og buddhismen. I Nara-perioden (710 – 794) på 700-tallet ble den første offentlige skolen opprettet etter mønster fra Tang-riket i Kina. Kinesiske og koreanske lærere ble innbudt, og det ble undervist i religion, jus, historie, kinesisk litteratur, musikk, matematikk og medisin. Skolen var da sterkt elitepreget.
I Heian-perioden (782 – 1184) opprettet aristokratiet flere private skoler som ble sidestilt med de offentlige. Mot slutten av 1100-tallet overtok ridderklassen (samuraiene) den politiske ledelsen og ble toneangivende på undervisningsområdet. I den urolige tiden frem til Tokugawa-perioden (1603 – 1868) rundt år 1600 var det buddhistiske templer i Kyoto og Kamakura som var sentre for lærdom. Det foreligger ikke konkrete tall på hvor stor andel av den japanske befolkningen som kunne lese og skrive i denne perioden, men det er enighet om at det ikke var før i Tokugawa-perioden at utdanning ble tilgjengelig for større deler av befolkningen.
På 1500-tallet gjorde jesuittene sitt inntog anført av Francisco Xavier. De var meget aktive skolefolk, men ble forbudt på 1600-tallet da Japan stengte landegrensene sine for omverden. På de jesuittiske skolene underviste man i astronomi, geografi, medisin og kunst.
Under Tokugawa-perioden på 1700-tallet oppstod Terakoya-skolene, private institusjoner som lærte barn, også av vanlige folk og ikke bare eliten, å lese og skrive. Terakoya betyr «tempelskole», og skolene var knyttet til buddhisttemplene. Undervisningen ble gitt av munker og krigere, og foregikk enten i buddhisttemplene, eller i private hjem. Gutter og jenter fikk undervisning hver for seg fra omkring syv-årsalder. Selv om det ikke foreligger konkrete tall, er det antatt at om lag 50 prosent av menn og 20 prosent av kvinner kunne lese og regne mot slutten av Tokugawa-perioden på 1800-tallet.
Etter Tokugawa-perioden fulgte Meiji-restaurasjonen i 1868, og i denne perioden arbeidet Japan for å ta igjen vesten og gjennomgå en industrialisering av landet. I 1871 dro Iwakura-delegasjonen (som blant annet bestod av mange av Japans fremste politiske ledere og oligarker) ut på en to år lang reise til vesten for å tilegne seg nye kunnskaper om blant annet utdanning, kultur, teknologi og militarisme. Den yngste deltakeren i Iwakura-delegasjonen var Umeko Tsuda, som i en alder av seks år var med delegasjonen rundt i USA og Europa. Hun bestemte seg for å for å bli i USA, og returnerte ikke til Japan før i voksen alder, hvor hun grunnla skolen som i dag kalles Tsuda-universitetet for kvinner. Et av målene til Iwakura-delegasjonen var å ta med seg kunnskapen de ervervet tilbake til Japan slik at landet raskt kunne moderniseres. Selv om det fantes andre delegasjoner enn Iwakura-delegasjonen, er Iwakura-delegasjonen den mest kjente og mest sannsynlig den viktigste når det kommer til moderniseringen av Japan.
Det var under Meiji-restaurasjonen i 1872 at fire års obligatorisk skolegang ble innført, og det var også etter Meiji-perioden at forløperen til skolesystemet i Japan slik vi kjenner det i dag ble innført. Arinori Mori er regnet som grunnleggeren av dette skolesystemet, og ble japans første undervisningsminister på 1880-tallet. En annen viktig person å nevne i denne sammenheng er Fukusawa Yuchi – som ble sendt med en av de første delegasjonene etter landet ble åpnet opp fra isolasjon på midten av 1800-tallet. Fukusawa var en viktig drivkraft når det kom til å modernisere Japan. Han publiserte en rekke tekster på 1870-tallet med tittelen Gakumon no Susume – «En oppfordring til læring». I disse tekstene fokuserer Fukuzawa på at god utdannelse var viktig både for enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Han grunnla også Keio-universitetet rundt århundreskiftet, og er avbildet på 10 000-yenseddelen i Japan.
Opp mot andre verdenskrig ble skolesystemet mer og mer preget av nasjonalisme og militarisme, og skolebøkene ble farget av ideologien som stod sentralt i landet. Da Japan kapitulerte under andre verdenskrig ble det derimot en helomvending i verdigrunnlaget til skolesystemet, og tekst i skolebøkene som var preget av militarisme og nasjonalisme ble farget over og strøket ut. Selv den dag i dag er det kontroverser om innholdet i skolebøker, ettersom skolesystemet er blitt sentralisert og pensum må godkjennes av staten for å kunne benyttes i undervisning. Det har blitt reist kritikk om at Japan beveger seg i gal retning i spørsmålet om pensum og lærebøker. Blant annet om de bidrar til å forherlige historien, og ikke gir konkrete og kritiske nok beskrivelser av hva Japan foretok seg under andre verdenskrig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.