Jan Groth

Groth flyttet til København som 18-åring. Der var han elev av billedkunstnerne Erling Frederiksen og Knud Nielsen (1957–1958). I 1958 debuterte han som maler på Charlottenborgs Efterårsudstilling. Etterpå flyttet han til Amsterdam og var lærling under sin senere kone Benedikte Herlufsdatter (fra 1965 Groth) ved Weverej d'Uil (1960). Siden da arbeidet han i hovedsak med gobelenger og tegning – fra slutten av 1980-årene også slanke skulpturer i bronse – i en karakteristisk stil, en minimalistisk og tilbakeholdt ekspresjonisme kjennetegnet av den konsekvente bruken av svart og hvitt.

Gobelengene har en ytterst enkel hvit strek mot svart eller brunsvart bunn og en lignende svart strek mot hvitt i tegningene.

Groth er utvilsomt en av de norske kunstnerne som har hatt størst internasjonal suksess. Han stilte ut over hele den vestlige verden, og hans arbeider er representert i de største museer, ikke minst i USA, der hans kunst har klare tilknytningspunkter. Han hadde sin første utstilling i New York i 1972, på det anerkjente galleriet Betty Parsons Gallery hvor han hadde flere separatutstillinger det neste tiåret.

I løpet av 1970- og 1980-årene hadde Groth en rekke utstillinger på sentrale museer og gallerier, som Art Institute of Chicago (1973), Louisiana museum for moderne kunst (1975), Musée d'Art Moderne de la Ville de Paris (1976), Solomon R. Guggenheim Museum (1986) og Marian Goodman Gallery (1983 og 1986). Arbeider fra hans hånd kan ses blant annet i Whitney-museet, Guggenheim-museet, Museum of Modern Art og Metropolitan-museet i New York, Art Institute of Chicago, Pompidou-senteret i Paris, Stedelijk-museet i Amsterdam og Tate Gallery i London.

I Norge er han representert blant annet i Nasjonalmuseet, Stavanger kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Henie Onstad Kunstsenter, som også har et fyldig dokumentasjonsmateriale. Det broderte sceneteppet i Det Norske Teatret hører til hans største arbeider.

I år 2000 inngikk Groth partnerskap med Steingrim Laursen (1931–2007), tidligere direktør ved Louisiana museum. Sammen bygde de opp en stor kunstsamling som inneholder verker av norske og internasjonale kunstnere, som Sonja Ferlov Mancoba, Mette Tronvoll, Bruce Nauman, Jasper Johns, Anselm Kiefer og Robert Morris, i tillegg til etnografiske objekter. Den er i omganger blitt gitt som gave til Stavanger kunstmuseum, som opprettet et eget Groth-arkiv i 1995. I 1998 ble «Jan Groths samling», nå «Jan Groth og Steingrim Laursens samling», offisielt etablert ved museet.

• «Forløp og volum», Stavanger kunstmuseum, 2022
• «Jan Groth in Memoriam», Galleri Riis, Oslo, 2022
• «Linear Tapestries», Minneapolis Institute of Art, Minnesota, USA, 2018
• Festspillutstillingen, Bergen Kunsthall, 2017
• «Selected works 1990–2012», Galleri Riis Stockholm, Sverige, 2012
• «New works and projects», Drammens Museum, 2009
• «Tegn», Museet for samtidskunst, Oslo, 2001
• «Drawings», Diane Brown Gallery, New York, 1989
• Solomon R. Guggenheim Museum, New York, 1986
• «Jan Groth – New Works, tapestries and drawings», Marian Goodman Gallery, New York, 1983
• «Jan Groth. Gobeliner og tegninger», Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden; Bergen Kunstforening, Bergen, 1974, og Louisiana museum for moderne kunst, Humlebæk, 1975
• «Jan Groth, Recent tapestries and drawings», Betty Parsons Gallery, New York; Museum of Art, Carnegie Institute, Pittsburgh; Wadsworth Atheneum, Hartford, alle 1972, og The Art Institute of Chicago, 1973

• Jan Groth i Norsk biografisk leksikon
• Jan Groth i Norsk kunstnerleksikon
• gobeleng
• norsk kunsthistorie

• Lium, Randi Nygaard (2016). Tekstilkunst i Norge, Museumsforlaget
• Hellandsjø, Karin (2001). Tegn : Jan Groths kunst, 2001, Museet for samtidskunst