Jakob 1, var konge av Skottland 1567-1625 og England 1603-1625. Han var sønn av Maria Stuarts og Henry Stuart, Lord Darnley. Jakob ble tatt til konge i Skotland som ettårsgammelt barn, da moren ble tvunget til å abdisere (1567). I Skottland brukte han tittelen Jakob 6. Han følte seg mest hjemme der og snakket hele sitt liv med skotsk aksent. Også i sine bøker brukte han skotsk dialekt. I sitt forfatterskap behandler han emner fra religion, statskunst og verslære. Som konge fikk han bedre ettermæle i Skottland enn i England. I sitt 18. år brøt han med sine høyadelige rådgivere og overtok selv styret. Baronene måtte gi avkall på den nesten eneveldige makt de hadde lagt seg til i landet, og Jakob bygde opp den samme sterke kongeautoritet i Skottland som Elizabeth 1 hadde grunnfestet i England. Jakob tok uten tvil sikte på Englands trone, og oppnådde den 1603, da Elizabeth før sin død utpekte ham til arving; han ble den første konge over begge rikene, med Irland, men for å oppnå dette hadde han gått meget langt i opportunisme.

Jakob valgte ofte kompromisser som grenset til bevisst dobbeltspill. Dette gjelder også i religionsspørsmål, bl.a. søkte han å knytte både katolikker (Spania) og protestanter (Fredrik av Pfalz) til seg gjennom sine barns ekteskap. Parlamentet forhindret det spanske ekteskapet, og England gikk inn i krigen mot Spania. Striden med Parlamentet ble et hovedtrekk i Jakobs engelske politikk. Her førte han Elizabeths linje videre, og godkjente ikke Parlamentet som fullmyndig politisk instans. Men som praktisk politiker stod han tilbake for Elizabeth, og maktet ikke å lede Parlamentet eller skaffe sine tilhengere førerskap der. Parlamentet derimot formet stadig tydeligere sitt maktkrav som en programsak, og i så måte ble Jakobs regjeringstid en opptakt til det store opprøret som førte hans etterfølger til retterstedet. Jakob var gift (1589 i Oslo) med Anne, søster av Christian 4 av Danmark-Norge. Han ble etterfulgt av sønnen Karl 1.

I 1604 innkalte Jakob til en konferanse i Hampton Court for at representanter for den engelske kirke og puritanerne kunne diskutere religiøse spørsmål. På møtet ble det besluttet at det skulle lages en ny engelsk oversettelse av Bibelen. Den autoriserte utgaven, som var et resultat av et samarbeid mellom medlemmene i seks ulike oversettelseskomiteer og ble utgitt på glitrende engelsk prosa i 1611. Oversettelsen brukes den dag i dag og kalles for King James' Version.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. november 2016 skrev Ola Nordal

Det bør ligge en referansen til King James Bible i denne artikkelen.

20. desember 2016 svarte Peter Lunga

Godt poeng. Jeg har lagt til et avsnitt om det.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.