Jacqueline du Pré – Store norske leksikon

Faktaboks

Jacqueline du Pré

Født: 26. januar 1945, Oxford, Storbritannia
Død: 19. oktober 1987, London, Storbritannia

Jacqueline du Pré var en britisk cellist som var kjent som en av sin samtids mest fremragende cello-virtuoser. Til tross for en forholdsvis kort karriere oppnådde hun stor berømmelse, ikke minst på grunn av sitt eventyrlige og til slutt tragiske liv. Spillestilen hennes var preget av store, ekspressive bevegelser, en fyldig og sangbar tone og en høy grad av spontanitet og intuisjon.

Du Prés musikalske partnere, som ektemannen Daniel Barenboim og pianisten Stephen Kovacevich, beundret henne dypt og framhever gjerne at musiseringen med du Pré var som en konversasjon der hun alltid hadde noe nytt å si.

Du Pré var del av den første generasjonen klassiske musikere som fikk stor oppmerksomhet i massemedia. Særlig TV bidro til hennes berømmelse ved å vise henne ikke bare som musiker, men også som privatperson. Dette formidlet seerne en følelse av autentisitet og intimitet.

Biografi

Du Pré viste tidlig interesse for celloen. Fire år gammel spurte hun moren om å få spille etter å ha hørt instrumentet på radioen. Da hun var fem, ble hun elev ved Herbert Walenn's London Violoncello School med Alison Dalrymple som lærer.

Bare elleve år gammel, i 1956, ble du Pré tildelt Suggia-stipendet for unge britiske cellister. Prisen bidro finansielt til timer hos William Pleeth, professor ved Guildhall School of Music & Drama.

15 år gammel fikk du Pré som yngste vinner Queen's-prisen for instrumentalister under 30. Sistnevnte gjorde blant annet juryformannen Yehudi Menuhin, som var en av sin tids best kjente fiolinister, oppmerksom på henne.

Gjennombrudd

Et år senere, etter å ha hatt noen timer hos Pablo Casals, debuterte du Pré med en legendarisk konsert i Wigmore Hall i London. Den åpnet flere dører for henne, blant annet fikk hun fremføre Edward Elgars cellokonsert under BBC Proms, studerte i Paris hos Paul Tortelier i seks måneder, turnerte USA med BBC Symphony Orchestra og tok timer hos Mstislav Rostropovitsj i Moskva. Hun spilte allerede debutkonserten på en Stradivarius-cello, og fra 1965 eide hun Stradivarius’ Davidov-cello som spilles i dag av Yo-Yo Ma.

Du Pré traff pianisten og dirigenten Daniel Barenboim i 1966, og de giftet seg noe spontant i Israel rett etter slutten av seksdagerskrigen i juni 1967. Sammen turnerte de som den klassiske musikkens unge drømmepar verden rundt.

Sykdom og død

Legene diagnostiserte Jacqueline du Pré med multippel sklerose (MS) i 1973. Hun gav opp konsertvirksomheten, og et år senere satt hun i rullestol. Til tross for store fysiske utfordringer engasjerte hun seg i noen år som lærer og for MS-forskningen. Bildet er fra en seremoni ved Buckingham Palace, 20. juli 1978, hvor du Pré mottar et æresdoktorat ved Salford University.

Jacqueline du Pré, 1978

Av Ukjent/AP Photo/Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1971, på høyden av sin karriere, kunne du Pré — etter noen tidligere urovekkende symptomer — plutselig ikke bruke hendene lenger. Legene diagnostiserte henne med multippel sklerose (MS) i 1973. Du Pré gav opp konsertvirksomheten, og et år senere satt hun i rullestol. Til tross for store fysiske utfordringer engasjerte hun seg i noen år som lærer og for MS-forskningen. Dronning Elizabeth 2 tildelte henne den britiske imperieorden (OBE) i 1976.

Etter en ytterligere forverring døde du Pré i 1987, bare 42 år gammel.

Repertoar

Du Pré forbindes ofte med Edward Elgars cellokonsert, og særlig EMI-innspillingen med London Symphony Orchestra og Sir John Barbirolli regnes som referanseopptak for verket. Hun spilte også cellokonserter av Antonín Dvořák, Camille Saint-Saëns, Joseph Haydn, Robert Schumann, Frederick Delius og Luigi Boccherini. Dessuten spilte du Pré inn en god del kammermusikk, særlig sammen med ektemannen Barenboim på piano, og triopartneren Pinchas Zukerman.

Generelt sett var hennes musikksmak heller konservativ, og hun framførte lite samtidsmusikk. Hun urframførte for eksempel Priaulx Rainiers cellokonsert i 1964, men spilte verket så å si aldri etterpå.

Sentrale innspillinger

Du Pré hadde platekontrakt med EMI fra 1962. Etter oppkjøpet av EMI utgis innspillingene idag av Warner Classics.

Beethoven Piano Trios, Daniel Barenboim, piano, Pinchas Zukerman, fiolin
Beethoven Cello Sonatas nos. 1–5 etc., Daniel Barenboim, piano
Elgar Cello Concerto – Sea Pictures – Overture: 'Cockaigne', Janet Baker, sang, Philharmonia Orchestra, London Symphony Orchestra, Sir John Barbirolli, dirigent
Haydn/Boccherini Cello Concertos, English Chamber Orchestra, Daniel Barenboim, dirigent, London Symphony Orchestra, Sir John Barbirolli, dirigent
Schumann Cello Concerto & Brahms Piano Concerto, Bruno Leonardo Gelber, piano, Radio-Symphonie-Orchester Berlin, Gerd Albrecht, dirigent
Brahms/Franck/Chopin cello sonatas, Daniel Barenboim, piano
The Early BBC Recordings 1961–1965, Stephen Kovacevich, piano, Ernest Lush, piano, William Pleeth, cello

Videoopptak

I tillegg til lydutgivelsene finnes det også en god del filmopptak av du Pré, særlig av hennes venn filmskaperen Christopher Nupen.

Jacqueline du Pre: In Portrait (2004). Christopher Nupen Films, A14CND
The Trout (1970; som DVD 2005). Christopher Nupen Films, A13CND

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Easton, Carol (1989): Jacqueline du Pré: A Biography. London: Summit Books
du Pré, Hilary and du Pré, Piers (1997): A Genius in the Family: An Intimate Memoir of Jacqueline du Pre. London: Chatto & Windus
Wilson, Elizabeth (1999): Jacqueline du Pré: Her Life, Her Music, Her Legend. London: Arcade Publishing
Wordsworth, William (1983): Jacqueline du Pré: Impressions. London: Granada

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Internasjonale klassiske instrumentalister

Claudia Bätcke