Jöns Jacob Berzelius. Utsnitt av maleri av O. J. Södermark.

Jöns Jacob Berzelius av Fri/※. Gjengitt med tillatelse

Jöns Jacob Berzelius, berømt svensk kjemiker fra første halvdel av 1800-tallet.

Jacob, som han ble kalt, mistet foreldrene tidlig og hadde en vanskelig oppvekst. Han var interessert i naturfag, men møtte liten forståelse for det i skolen. Han ble allikevel student ved Uppsala universitet i 1796 hvor han utdannet seg til lege. Hans første jobb var ved kilden i Medevi hvor han bestemte mengden av forskjellige mineraler i kildevannet. I 1802 tok han doktorgraden og ble ansatt ved institusjonen som senere ble Karolinska institutet - først som ulønnet adjunkt, fra 1807 som professor i medisin og farmasi og fra 1810 i kjemi og farmasi. Han trakk seg fra professoratet i 1832 da instituttet ikke fikk universitetsstatus.

I 1809 ble han medlem av Kungliga Vetenskapsakademien og fra 1819 til sin død fast sekretær der. Han ble adlet i 1818 og ble friherre (baron) i 1835. Han ble medlem av Svenska akademien i 1837 (stol 5). Dette viser at Berzelius ble høyt verdsatt i sin samtid.

Han giftet seg først som 56-åring i 1835 med 24 år gamle Elisabeth (Betty) Poppius som var datter av en statsråd. De fikk ingen barn.

Berzelius var en meget systematisk forsker i en tid hvor kjemien var lite kvantitativ. Antoine Laurent Lavoisier hadde definert et grunnstoff som et stoff som ikke lar seg spalte i enklere stoffer, og han hadde stilt opp en liste med stoffer som han mente var grunnstoffer i 1789. Den tyske kjemiker Jeremias Richter var en pioner i titrering og foreslo i 1792 at syrer og baser reagerte i bestemte proporsjoner, men forslaget ble overhørt i hans samtid. Berzelius ble grepet av hypotesen om at forholdet mellom massene av to grunnstoffer i en forbindelse var konstant, og startet et systematisk arbeid for å teste hypotesen. Han arbeidet alene på sitt eget kjøkken, laget sitt eget utstyr og renset og fremstilte selv de kjemikaliene han trengte.

Etter flere år, og etter å ha gjennomført mer enn tusen analyser av forskjellige oksider og salter, konkluderte han med at hypotesen var korrekt. John Dalton ga i 1807 forklaringen ved sin atomteori. Grunnstoffene reagerer i bestemte proporsjoner fordi grunnstoffene består av atomer med en bestemt, karakteristisk masse. Derfor kan man for hver kjemisk forbindelse skrive en kjemisk formel som består av et lite antall atomer. Han publiserte lister over atomvekter (relativ atommasse) først i 1814, dernest i 1818 og den siste i 1828 for opp til 28 grunnstoffer. Han foreslo i 1813 å bruke forbokstaven i grunnstoffenes navn på latin som kjemisk symbol for grunnstoffet i formelen for en forbindelse - i prinsippet det samme som vi gjør i dag. Han var en av de første som undersøkte den kjemiske virkning av elektrisk strøm på saltløsninger. Han skapte begrepene allotropi, isomer, polymorfi og innførte betegnelsen katalyse i 1835 og proteiner i 1838.

Allerede i 1803 oppdaget han et nytt grunnstoff han kalte cerium. Grunnstoffet ble også funnet av Martin Heinrich Klaproth omtrent samtidig. I 1817 oppdaget han selen som et biprodukt i fremstilling av svovelsyre og i 1829 thorium i et norsk mineral. Berzelius var også delaktig i oppdagelsen av litium i 1818 og vanadium i 1831, og han var den første som isolerte, om enn bare i uren tilstand, grunnstoffene silisium (1810), zirkonium (1824) og titan (1825). Han utarbeidet et system for klassifikasjon av mineraler basert på kjemisk sammensetning i 1814. og var en pioner i forbrenningsanalyse av organiske forbindelser.

Hva holder atomene sammen i en forbindelse? Berzelius tenkte seg at det skyldes elektriske krefter mellom en positiv og en negativ del av forbindelsen. Ideen fungerte på salter, oksider og andre uorganiske forbindelser, men ikke på organiske forbindelser etter hvert som stadig flere slike forbindelser ble isolert og/eller fremstilt i hans levetid.

Med denne modellen kunne Berzelius ordne grunnstoffene etter voksende elektropositiv karakter. Grunnstoffene kom da i omtrent samme rekkefølge som i dag hvor vi ordner grunnstoffene etter standard reduksjonspotensial.

Berzelius skrev lærebøker i kjemi hele livet. Noe av hans forskning ble gjennomført for å klargjøre uklarheter som han fant når han skrev. Den første store læreboken kom i tre bind 1808–18. Etter hvert kom det fire nye og utvidede utgaver. Fra 1821 til 1848 utga han også hvert år en Årsberättelse om Framstegen i Fysik och Kemi. Både lærebøkene og årsberetningene ble oversatt til tysk, og begge var toneangivende i kjemiens utvikling lenge etter hans død. De ble også oversatt til tysk for en stor del av Friedrich Wöhler.

Han underviste ikke bare medisinerstudenter, men også andre som bodde i Stockholm deriblant justisministeren Hans Gabriell Trolle-Wachtmeister og prins Oscar. Etter hvert som hans berømmelse steg fikk han elever som siden ble professorer ved kjente universiteter i Tyskland. Han holdt kontakt med dem med brev og fikk på den måten et viktig nettverk for spredning og diskusjon av nye resultater. De mest kjente av elevene var Eilhard Alfred Mitscherlich, Heinrich Rose og Friedrich Wöhler. Han etablerte også tidlig kontakt med Justus von Liebig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.