Issay Alexandrovitsj Dobrowen, døpenavn: Itschok Zorachovitsj Barabeitsjik
Issay Dobrowen, russisk-norsk dirigent, pianist, komponist og operaregissør. Dobrowen huskes særlig som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien, som en ettertraktet gjestedirigent i Europa og USA og som en forkjemper for russisk opera.
Dobrowen ble som barn adoptert av en familie som var inngiftet i slekten, og han fikk da etternavnet Dobrowel. Da han utvandret fra Russland i 1922, 31 år gammel, tok han navnet Issay Dobrowen.
Dobrowen kom fra en jødisk familie i Nizjnij Novgorod. Han var et musikalsk vidunderbarn og skal ha opptrådt som pianist første gang som fireåring.
Som tiåring ble han oppdaget av pianisten David Sjor og fikk studieplass ved Musikkonservatoriet i Moskva. Her studerte han klaver med Konstantin Igumnov og komposisjon og teori med Sergej Tanejev.
Dobrowen utmerket seg og fikk Konservatoriets gullmedalje i 1911. Han fikk reise til Wien, hvor han studerte videre med Leopold Godowsky ved Akademie für Musik und darstellende Kunst. Han bodde en tid i Paris, hvor han tilhørte eksilmiljøet rundt forfatteren Maksim Gorkij.
Dobrowen reiste hjem til Moskva og virket her først som pianist. Han spilte i en klavertrio med Misja Misjakov og Gregor Piatigorsky, og akkompagnerte den berømte sangeren Fjodor Sjaljapin. Han var en tid engasjert hos Konstantin Stanislavskij ved Moskva kunstnerteater og underviste ved Konservatoriet i Moskva.
I 1918 gjorde han sin debut som dirigent. Han fikk oppgaver ved Bolsjoj, og i 1919 ledet han forestillinger her av Boris Godunov av Modest Musorgskij.
Ifølge en ofte gjengitt anekdote skal Dobrowen ha spilt for Vladimir Lenin i Gorkijs hjem i Moskva. På programmet stod Ludwig van Beethovens klaversonate Appassionata, som visstnok var en av Lenins favoritter.
I 1922 utvandret Dobrowen med sin familie og bosatte seg i Dresden, og her la han grunnlaget for en betydelig karriere. Fritz Busch inviterte ham til å lede forestillinger ved Operaen i Dresden.
Han markerte seg som en forkjemper for Modest Musorgskij, og var både regissør og dirigent for en oppsetning av operaen Khovansjtjsina i Dresden. I Berlin satte han opp Musorgskijs siste opera Markedet i Sorotsjintsy.
Han gjestet ved flere ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Gewandhausorkesteret og Wienerfilharmonien.
Det ble mottatt som en begivenhet da Issay Dobrowen ble sjefdirigent i 1927–1931 for Oslo-Filharmonien etter José Eibenschütz og Georg Schnéevoigt. Den kjente fiolinisten Max Rostal ble samtidig konsertmester — han ble etter én sesong avløst av den like betydningsfulle Ernst Glaser.
Dobrowen arbeidet for å heve orkesterets status og sikre dets plass i det norske kulturlivet gjennom en tid med knugende økonomisk depresjon. Han ble norsk statsborger i 1929.
Dobrowen dirigerte de tysk-østerrikske klassikerne som Ludvig van Beethoven, Richard Wagner og Johannes Brahms. Han dirigerte ofte verker av samtidskomponister, blant annet norske som Passacaglia av Ludvig Irgens-Jensen, Voluspå av David Monrad Johansen og symfoni nr. 2 av Harald Sæverud.
En særlig innsats gjorde han for sine russiske landsmenn ved blant annet å introdusere Pulcinella og Petrusjka av Igor Stravinskij, verker av Sergej Prokofjev og Nikolaj Mjaskovskij, og den stort anlagte symfoni nr. 3 av Aleksandr Skrjabin.
Dobrowen var i økende grad etterspurt i Storbritannia og USA, noe som førte til konflikter. I 1931 gikk han av som sjefdirigent. Olav Kielland og Odd Grüner-Hegge overtok. Avskjedskonserten i april 1932 var en beveget anledning med kong Haakon tilstede.
Dobrowen hadde bopel i Oslo og var regelmessig tilbake som gjestedirigent ved Oslo-Filharmonien i 1930-årene.
I 1930–1934 ledet Dobrowen San Francisco symfoniorkester i en oppbyggingsfase, og fra 1935 var han fast dirigent ved Residensorkesteret i Haag og ved Operaen i Budapest.
I 1937 dirigerte han Palestina Symfoniorkester, som var forløperen for Israel Filharmoniske Orkester.
Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 flyktet Dobrowen med sin familie til Sverige. Han ble sjefdirigent for Göteborgs Symfoniker i 1941 og beholdt denne stillingen til sin død.
Dobrowen ble fast gjestedirigent på Kungliga Operan i Stockholm. Han innledet sitt engasjement i november 1941 som både dirigent og regissør for sverigepremieren på Khovansjtjsina av Musorgskij. Han dirigerte og satte i scene Musorgskijs Boris Godunov og Pjotr Tsjajkovskijs Eugen Onegin i 1943. Han ledet også forestillinger av russiske balletter, blant annet Petrusjka med musikk av Igor Stravinskij.
Etter krigen ledet han operaforestillinger, som oftest av russisk repertoar, på Covent Garden-operaen i London og på La Scala i Milano.
Dobrowen døde i Oslo i 1953 og er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.
Dobrowen gjorde en rekke plateinnspillinger med Philharmonia Orchestra, som var etablert av Walter Legge i London i 1945. Her samarbeidet han med berømte solister som Artur Schnabel, Solomon og Kirsten Flagstad.
I 1952 ledet han en innspilling av Boris Godunov for selskapet His Master’s Voice med Det Nasjonale Kringkastingsorkesteret i Paris og Boris Christoff i tittelrollen.
Issay Dobrowen komponerte et tyvetalls verker. Av de større verkene bør nevnes en fiolinsonate, tre klaversonater og en stort anlagt klaverkonsert i ciss-moll.
Stilmessig bygger Dobrowen på senromantikken, og han har vært sammenlignet med Sergej Rachmaninov. Musikken har i senere år vakt ny interesse, blant annet har den norske dirigenten og pianisten Jørn Fossheim stått for konserter og spilt inn klaverkonserten og klaversonatene.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.