Island – litteraturen etter 1920

Omkring 1920 skjer en fornyelse i islandsk lyrikk, en fortrengsel av det naturbeskrivende og patriotiske til fordel for inderliggjørelse og subjektivitet, først ved den norskpåvirkede Stefán frá Hvítadal (1887–1933). De mest kjente lyrikere i den følgende tid er Davíð Stefánsson, Jóhannes úr Kötlum, Tómas Guðmundsson og Steinn Steinarr. Et modernistisk gjennombrudd skjedde imidlertid først i 1950-årene, med en gruppe yngre forfattere og andre kunstnere som samlet seg rundt avantgarde-tidsskriftet Birtingur. Sentrale navn blant de første modernistiske lyrikerne er Einar Bragi, Stefán Hörður Grímsson, Jón Óskar, Hannes Sigfússon og Sigfús Daðason. I forkant av det egentlige modernistiske gjennombruddet står Jón úr Vör, som utgav den første samling med frie vers på islandsk. Uavhengig av skoleretninger og gruppedannelser stod også de fine modernistene Snorri Hjartarson og Ólafur Jóhann Sigurðsson.

Det dominerende navn i islandsk litteratur på 1900-tallet er Halldór Kiljan Laxness, som med sine romaner har skapt noe av det ypperste i moderne europeisk prosakunst. Laxness' forfatterskap, som topper seg i folkelivsskildringer som Salka Valka og Sjálfstætt fólk og historiske romanverker som Íslandsklukkan, ble belønnet med Nobelprisen i litteratur i 1955. Forut for Laxness' betydeligste romaner kom Þórbergur Þórdarsons radikale bekjennelser Bréf til Láru (1924), som med sin sterkt subjektive form fikk betydning både for Laxness og andre av mellomkrigstidens forfattere. Noen av de viktige navn i periodens prosalitteratur skrev til å begynne med på andre nordiske språk, bl.a. Gunnar Gunnarsson (på dansk) og Kristmann Guðmundsson (norsk).

Islandsk litteratur på 1900-tallet og senere er en del av verdenslitteraturen og henger nøye sammen med den. Men de nasjonale tradisjoner har stor makt, og den moderne tids rimløse vers virket sjokkerende på mange lesere i et land der tradisjonelle former som fast rytme og enderim, og særlig bokstavrimet, har tusen års hevd.

Til modernismekretsen rundt tidsskriftet Birtingur fra 1950-årene og fremover hører også den innflytelsesrike prosaforfatter Thor Vilhjálmsson. Han er en eksperimentell forfatter der handlingen ofte er underordnet selve den kaotiske livsfølelsen, hans lyrisk pregede prosakunst avspeiler det moderne menneskes ensomhet og splittethet. Han fikk i 1988 Nordisk Råds litteraturpris for romanen Grámosinn glóir (Gråmosen gløder). Andre viktige prosaforfattere fra samme generasjon er Svava Jakobsdóttir og Guðbergur Bergsson.

Nordisk Råds litteraturpris 1995 ble tildelt en av de fremste representanter for den yngre forfattergenerasjonen, Einar Már Guðmundsson. Men forfattere som Pétur Gunnarsson, Steinunn Sigurðardóttir, Sigurður Pálsson, Einar Kárason og Þórarinn Eldjárn, som alle skriver både prosa og lyrikk, gjør seg også sterkt gjeldende i dagens islandske litteratur. I den senere tid har også Ólafur Gunnarsson hatt suksess med sine episke romaner.

Kvinnelige forfattere har fått en stadig sterkere posisjon i den islandske litteraturen. Blant dem er lyrikere som Vilborg Dagbjartsdóttir, Nína Björk Árnadóttir (også prosa) og Íngibjörg Haraldsdóttir. Sentrale kvinnelige prosaforfattere er Fríða Á. Sigurðardóttir (Nordisk Råds litteraturpris 1992), Alfrún Gunnlaugsdóttir, Vigdís Grímsdóttir og þórunn Valdimarsdóttir.

I lyrikken dominerer den eldre generasjon og mellomgenerasjonen. Viktige navn er Hannes Pétursson, Matthías Johannessen, Þorsteinn frá Hamri og Jóhann Hjálmarsson. Den yngre diktergenerasjonen har imidlertid en fremstående representant i Gyrðir Elíasson, som har markert seg både som lyriker og prosaist. En annen fin prosaist er Jón Kalman Stefánsson. – Både hos de to sistnevnte og hos flere av dagens ledende yngre forfattere blir vi igjen konfrontert med enkeltmennesket, dets livsangst og leting etter mening med tilværelsen. Andre av de yngre, f.eks. Hallgrímur Helgason og Mikael Torfason, skriver råere tekster der både postmodernismens oppløsning av tradisjonelle verdier og mediesamfunnets forvirrede virkelighetsforståelse ligger bak språk og fortellinger. Elementer fra begge retninger finner vi hos Didda (pseudonym for Sigurlaug Jónsdóttir), som også skriver tekster for punkband.

En sjanger som først i de senere år er blitt seriøst dyrket på Island, er kriminalromanen. Men etter at Arnaldur Indriðason debuterte i slutten av 1990-årene, omfatter den islandske forfatterstallen også en av Nordens fremste spenningsforfattere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.