Ising-modellen er en fysisk modell som beskriver vekselvirkningen mellom magnetiske dipoler på et gitter.

Ising-modellen brukes hovedsakelig som en forenklet innføring til beskrivelsen av magnetiske materialer, men har også funnet applikasjoner innenfor andre grener av naturvitenskap samt samfunnsvitenskap (se Eksterne lenker).

Ising-modellen er oppkalt etter den tyske fysikeren Ernst Ising og kan betraktes i forskjellige dimensjoner. I det endimensjonale tilfellet (for eksempel en rekke med elektronspinn) inntreffer ingen faseovergang, som vist av Ising i 1924. I det todimensjonale tilfellet inntreffer en ferromagnetisk faseovergang, som vist av den norsk-amerikanske fysikeren og kjemikeren Lars Onsager i 1944.

Dipolene i Ising-modellen kan kun peke i to mulige retninger: opp eller ned, som vist i figuren. Ising-modellen brukes hovedsakelig innenfor statistisk mekanikk som en forenklet innføring til beskrivelsen av magnetiske materialer hvor dipolene er elektronspinn. Den ble opprinnelig etablert for å undersøke hvordan magnetisme kunne oppstå av elektronspinn når disse vekselvirket med hverandre.

Mer spesifikt vekselvirker kun elektronspinn på de nærmeste nabo-gitterpunktene i den opprinnelige Ising-modellen. I senere tid har Ising-modellen også blitt brukt innenfor nevrovitenskap for å modellere aktiviteten til nerveceller i hjernen.

En generalisert versjon av Ising-modellen, hvor vekselvirkningen ikke kun er begrenset til nærmeste naboer, har funnet applikasjoner innenfor både naturvitenskap og samfunnsvitenskap siden en slik modell kan beskrive statistiske relasjoner mellom bestemte typer variabler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.