Isfjorden (fjord på Svalbard)

Fra midt på vestkysten av Spitsbergen skjærer Isfjorden seg mot nordøst og grener seg ut i en rekke armer. Fra nordvest er bifjordene Trygghamna, Ymerbukta, Nordfjorden med Ekmanfjorden og Dicksonfjorden, Skansbukta, Billefjorden, Sassenfjorden med Tempelfjorden, Adventfjorden, Colesbukta og Grønfjorden. På nordsiden av Isfjorden deles landskapet opp av brefronter som strekker seg helt ned til fjorden. Sydsiden av fjorden har ingen brefronter, men bratte fjellskrenter som mange steder gjør det umulig å ferdes langs strandkanten. Fjellene er forholdsvis avrundede ved munningen, og er bygd av foldede grunnfjellsbergarter.

På sørsiden av fjorden, øst for Grønfjorden, ligger derimot lagene flatt som bløtkakelag, og platåformede, rundt 1000 meter høye fjell dominerer. Her finnes geologiske formasjoner fra devon til tertiær. De tertiære lagene inneholder kull, og her ligger en rekke kullgruveanlegg. Ved de innerste armene av Billefjorden og Tempelfjorden finnes gips- og anhydritt-lag, og ved Nordfjorden på nordsiden tynne fosfatlag.

To områder ved Isfjorden har status som nasjonalparker: Nordre Isfjorden nasjonalpark og Sassen-Bünsow Land nasjonalpark. I tillegg finnes Festningen geotopvernområde ved sørmunningen av fjorden. Alle disse ble opprettet i 2003.

De fleste av de nåværende og historiske bosettingene og gruveanleggene på Svalbard befinner seg ved Isfjorden. De viktigste unntakene er Ny-Ålesund forskningsmiljø, Sveagruva som nå er nedlagt, og Hornsund forskningsstasjon.

Dagens bosettinger Longyearbyen og Barentsburg, samt Isfjord Radio og turistanlegg, de tidligere gruvebosettingene Colesbukta, Grumantbyen og Pyramiden, og flere tidligere gruve- eller prospekteringsanlegg som Hiorthhamn og Advent City, befinner seg alle ved Isfjorden eller en av sidefjordene. I tillegg finnes det en del hytter hovedsakelig tilhørende beboere og foreninger i Longyearbyen, og det tradisjonelle fangstanlegget Kapp Wijk.

Grunnlaget for bosettingene har ligget både i kullforekomstene som er blitt utnyttet, og ikke minst i klimatiske forhold som har gitt et relativt frodig landskap og gunstige isforhold.

Før den siste tidens klimaendringer mot mildere og fuktigere vær, var det slik at hovedfjorden sjelden frøs til før omkring nyttårstider, og sidefjordene noe før. Isen smeltet og brøt opp igjen i mai–juni, og fjorden var farbar for vanlige skip i 4–7 måneder (mai–november), alt etter hvor gunstige isforholdene var. Den relativt lange skipingssesongen var derfor av stor betydning for kullgruvedriften og en grunn til de mange store og små historiske og nåværende bebodde plassene i området.

Siden 2006 har det stort sett vært lite is i Isfjorden om vinteren. I tillegg til generelt varmere luft skyldes temperaturøkninger i fjorden i hovedsak varmere Atlanterhavsvann som er blitt presset lenger nordover og inn i Isfjorden. Grunnen til dette er at lavtrykkene fulgte en bane som gikk lenger nord enn tidligere, og det førte til at sørlige vinder presset isen nordover og det varmere vannet fra Vest-Spitsbergenstrømmen ble tilsvarende presset inn mot fjorden. Vinteren 2019/2020 fulgte imidlertid lavtrykkene den tidligere banen direkte inn i Barentshavet, slik at kalde vinder og luftmasser igjen kom over Svalbard fra nord og sjøis kunne dannes på fjorden. Likevel er ikke bildet enkelt å tolke. Sommeren 2020 var rekordvarm og førte til høyere overflatetemperaturer i fjorden.

Floraen rundt Isfjorden er godt dokumentert og forteller at dette er et av de frodigste områdene på Svalbard. Over tre fjerdedeler av alle karplantearter på Svalbard finnes her. Vegetasjonen er svært variert over området avhengig av lokalklima og berggrunn. De ytre delene av Isfjorden er preget av nordlig arktisk tundravegetasjon med fuktige, myraktige tundratyper. Lenger inn i fjorden finner man den mellomarktiske tundrasonen preget av kantlyng, og ved Ekmanfjorden og Kapp Thordsen er det områder med kalkrike myrer. Sørsiden av fjorden er dominert av kantlyngtundra helt inn mot Sassenfjorden. I de indre delene av fjorden finnes tørre reinroserabber, og i de sørvendte skråningene finnes kjente arter fra fastlandet som dvergbjørk (Betula nana), krekling (Empetrum hermaphroditum), den sjeldne arktiske blåklokka (Campanula rotundifolia ssp. gieseckiana) og polarblokkebær (Vaccinium gaultherioides).

Lokalklimaet og vegetasjonen påvirker også dyrelivet ved Isfjorden, som defineres som et høyproduktivt område. I fjorden er det en stor produksjon av planteplankton som spises av små krepsdyr som igjen er næring for større krepsdyr og fisk som lodde og polartorsk. Disse i sin tur gir næringsgrunnlag for store mengder sjøfugl og sjøpattedyr. Det finnes store hekkekolonier av sjøfugl som henter maten i sjøen og deretter gjødsler planteproduksjonen ved hekkeplassene. Dette gir næringsgrunnlag for landlevende arter som ryper, reinsdyr og gjess, som så kan bli mat for reven. I tillegg til fuglefjellene er øyene i fjorden hekkeplasser for ender og gjess, vadere og måker, og området har også viktige raste- og myteplasser for gjess, alker og ender. Med de siste årenes oppvarming av fjordvannet er både blåskjell, makrell og stortorsk funnet i fjorden, noe som var en stor overraskelse for lokale fiskere.

Ringsel kaster (føder) ungene på fjordisen der den finnes inne i fjordarmene, og storkobbe er også et vanlig syn. Isbjørn har ringsel som hovedføde, og i motsetning til for en del år siden er den nå vanlig å se her. Reinsdyr og rev har gode bestander i området, noe som gir grunnlag for regulert jakt og fangst.

Isfjorden kan vise til historie og kulturminner fra alle deler av Svalbards historie. Fjordarmene har alltid vært gode havner, og de ytre delene av fjordene ble benyttet av 1600-talls hvalfangere. I Trygghamna på nordsiden av fjordmunningen ses på stranden rester av spekkovner fra denne hvalfangsten. Tufter etter pomorenes (russiske fangstmenn) virksomhet finnes spredt rundt i store deler av området. Norske fangstfolk drev overvintringsfangst over hele området, men de var særlig aktive i de innerste fjordene og på nordsiden av fjorden. Den fangstmannen som har levd og arbeidet lengst på Svalbard, Harald A. Soleim, holdt til på Kapp Wijk i 40 år fra 1977 til 2017.

Isfjorden har også vært et hovedområde for kulldrift fra starten, da Søren Zachariassen i 1899 hentet den første kullasten fra Bohemanneset til Tromsø, men også andre mineraler har vært søkt utvunnet. Den store aktiviteten opp gjennom alle år har etterlatt en mengde kulturminner. Området er preget av at de tre største bosetningene har ligget her med den industrielle aktiviteten knyttet til disse. Barentsburg og Longyearbyen er fremdeles aktive, mens Pyramiden ble nedlagt som gruveby så sent som i 1998. De tidligere russiske bosetningene Grumant og Coles Bay er også nedlagt.

• Svalbard
• Svalbards historie

• Isfjordens planteliv (botanikk.no)
• Sysselmannens katalog over kulturminner på Svalbard, s.112

• Prestvold, Kristin (2003): Isfjorden, Sysselmannen på Svalbards informasjonsbrosjyrer