Svalbard, etter Wijdefjorden den største fjorden på Spitsbergen.

Fra midt på vestkysten skjærer Isfjorden seg mot nordøst og grener seg ut i en rekke armer. På nordsiden strømmer flere store breer ned til fjorden. Fjellene er forholdsvis avrundede ved munningen, og er bygd av foldede grunnfjellsbergarter. På sørsiden av fjorden, øst for Grønfjorden, ligger derimot lagene flatt, og platåformede, ca. 1000 m høye fjell dominerer. Her finnes geologiske formasjoner fra devon til tertiær. De tertiære lag inneholder svalbardkull, og her ligger en rekke kullgruveanlegg. Ved de innerste armene av Billefjorden og Tempelfjorden finnes gips- og anhydritt-lag og ved Nordfjorden på nordsiden tynne fosfatlag.

Hovedfjorden fryser sjelden til før omkring nyttårstider, sidefjordene noe før. Isen smelter og bryter opp igjen i mai–juni, og fjorden er farbar for vanlige skip i 4–7 måneder (mai–november), alt etter hvor gunstige isforholdene er. Den relativt lange skipingssesongen er av stor betydning for kullgruvedriften, som nå er begrenset til Barentsburg og Longyearbyen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

19. februar 2011 skrev Kenneth Antonsen

Isfjorden har de senere år nesten ikke hatt fast isdekke pga. den globale oppvarmingen eller endrede forhold ved Golfstrømmens nordlige arm som stryker Vest-Spitsbergen. Dette kan Norsk Polarinstitutt mye om, da de har avdekket de høyeste temperaturer på vintervann i fjordene langs vestkysten de senere år som noen gang er registrert, og som har ført til at bl.a. Adventfjorden, som tidligere ble islagt før nyttår, heller ikke har vært totalt islagt siden 2005/6 før i år, såvidt jeg har erfart.



Mvh Kenneth Antonsen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.