Isadora Duncan

Duncan ble oppmuntret til å tolke musikk inn i bevegelse av moren, som var musikklærer. Annen påvirkning kom blant annet fra François Delsartes (1811–1871) gymnastikk, og hun fant inspirasjon i naturens organiske former og i antikkens idealer. Isadora Duncan debuterte som skuespiller i New York i 1896.

Duncan var motstander av konvensjonell balletteknikk, og i opprør mot dyrking av denne ville hun skape en ny danseform med utspring i kroppens frie bevegelser, i følelser og ånd. Duncans dans var ofte inspirert av greske mytefigurer og fortellinger og preget av enkle, ekspressive bevegelser til klassisk musikk. Målet var å uttrykke musikkens sjel. Hun opptrådte både privat og offentlig med egne soloforestillinger, der hun gjerne danset barbent i antikk-inspirert tunika.

I 1897 reiste hun til Europa, hvor hun hovedsakelig oppholdt seg resten av sin karriere. Gjennom sitt forhold til den britiske teaterpioneren Edward Gordon Craig kom hun i hyppig kontakt med tidens ledende kunstnerkretser. Duncan slo gjennom i London og ble populær i Paris' salonger, hvor hennes barfotsdans vakte både furore og jubel.

Hun turnerte i en rekke europeiske land; første gang i 1904 i Russland, der hun kom til å oppholde seg mye.

Isadora Duncan var en moderne revolusjonær; frigjøringen av kroppen og dansen var hennes svar på tidens gryende kvinnesak og annen samfunnsreform. Hun ble aldri akseptert i USA, noe som både skyldtes hennes begeistring for den nye Sovjet-staten og hennes uortodokse levemåte.

Duncan etablerte flere ballettskoler, blant annet i Berlin i 1905 og Moskva i 1921–1922. Elevene ble kalt the Isadorables. Ved en skole i Stockholm underviser amerikanske Kathleen Quinland stadig (2019) i Duncans teknikk og koreografier.

Isadora Duncans liv utviklet seg til en tragedie med dramatisk utgang. Hun døde i Nice, kvalt da det lange skjerfet hennes viklet seg inn i hjulet på den åpne bilen hun satt i. Etter sin død ble hun mytologisert og kalt den moderne dansens mor. Hun anses stadig for å være en stor pioner innenfor moderne dans.

En rekke bøker, filmer og ballettverk er skapt med utgangspunkt i hennes liv og virke. Selvbiografien My Life ble utgitt i 1928. Isadora Duncans liv ble dramatisert i filmen Isadora (1968) med Vanessa Redgrave i tittelrollen.

• ballett
• dans i USA

• Dahl, Tor Edvin: Isadora Duncan, 1984, isbn 82-05-14996-8
• Duncan, Isadora: Isadora speaks, edited by Franklin Rosemont, 1981, isbn 0-87286-134-1
• Kurth, Peter: Isadora: a sensational life, 2001, isbn 0-316-50726-1
• Loewenthal, Lillian: The search for Isadora: the legend & legacy of Isadora Duncan, 1993, isbn 0-87127-179-6
• Terry, Walter: Isadora Duncan: her life, her art, her legacy, 1964, isbn 0-396-08436-2