Musikk i Iran

Røttene til kunstmusikken i Iran kan føres tilbake til de gamle mesopotamiske, babylonske og assyriske kulturer. Den langvarige kontakten med gresk kultur fikk stor betydning og førte trolig til grunnleggende endringer i musikklivet.

Under sasanidene (226–651 evt.) var Iran et ledende kulturland, musikerne hadde en privilegert status og musikklivet blomstret. Da araberne erobret sasanidenes rike, kom de under sterk innflytelse av den persiske musikken, særlig etter at kalifatet var flyttet til Bagdad, som lå i sasanidenes land og skulle bli et intellektuelt senter i middelalderen. Persiske musikere og teoretikere tok ledelsen i utviklingen av islamsk kultur, med Ibn-Sinâ (Avicenna, 980–1037) og Safi al-Din (død 1294) i spissen. Persisk påvirkning er tydelig hos de seldsjukkiske tyrkerne. Også de mongolske og tyrkiske erobrerne fra 1200- til 1500-tallet var under sterk persisk innflytelse. På denne tiden var det dessuten kontakt og utveksling med Kina.

Fra safavidenes (1501–1722) nasjonale renessanse er det bevart færre skriftlige vitnesbyrd om musikalsk aktivitet, men europeiske reisebeskrivelser og persiske miniatyrmalerier vitner om den sterke stillingen musikken hadde, til tross for at landet som mange andre muslimske land offisielt hadde en restriktiv holdning særlig til instrumentalmusikk. Den persiske innflytelsen er spesielt merkbar i India, der persiske ord som ektar, dutar, sehtar, chartar og så videre ble tatt opp (lutt med 1, 2, 3 eller 4 strenger). Persisk musikk spilte også en dominerende rolle i Det osmanske riket.

På 1800-tallet førte europeisk påvirkning til en økende interesse for ensemblespill, og det oppstod nye vokale og instrumentale sjangere (pishdaramad, reng og chaharmezrab) med innslag av vestlig harmonikk og flerstemmighet, framført av orkestre med iranske så vel som europeiske instrumenter.

Europeiseringen ble ytterligere fremmet da sjahen Naser al-Din ansatte franske musikere til å lede sitt militærorkester. En av disse var Alfred Jean Baptiste Lemaire (1842-1907), som grunnla den keiserlige musikkhøyskole i Teheran og komponerte Irans første nasjonalsang. Senere ble det dannet symfoniorkester, en opera og et ballettselskap.

Resultatet av den europeiske innflytelsen var en musikk som kombinerer persiske og vestlige tradisjoner. I denne blir de tradisjonelle persiske dastgah (modi) modifisert slik at de kan innordnes i det tempererte tonesystem. Ofte blir persiske melodier gjenstand for vestlig harmonisering, persiske sanger blir arrangert for kor, og persiske melodier spilt av for eksempel klarinett og piano.

Viktige instrumenter i den klassiske persiske musikken er santur (cimbalom), tar (luttinstrument), kamancheh (strykeinstrument), ney (fløyte), daf (rammetromme), surnai (skalmeie), naghghareh (pauker), karnay (en lang trompet) og dumbak eller tombak (en vaseformet tromme).

Det klassiske musikkrepertoaret kalles radif og grupperes etter 12 forskjellige modi, hvorav 7 er grunnleggende (dastgah) og 5 avledede (avaz). Til hver dastgah hører melodiske formler, gushé, som alle har spesielle navn. Musikerne improviserer over disse formlene, og hvis de spiller ferdige komposisjoner, vil de aldri lyde likt fra gang til gang. Hver modus bruker 7 skalatoner, men trinnene avviker fra de europeiske. Karakteristisk er trinn som er høyere enn en halvtone, men mindre enn en heltone. Iranske musikkteoretikere har forsøkt å skape et system ved å dele oktaven i 22 eller 24 mikrointervaller (kvarttoner). Musikken er overveiende homofon og melodisk. Sangstilen er meget virtuos med ornamenter og bruk av falsettstemme.