Iraks utenrikspolitikk

Opp igjennom historien har ulike stormakter dominert landet. Som del av Det osmanske riket var det som er dagens Irak på den tapende siden i første verdenskrig, og etter krigen ble det et britisk mandat. Under andre verdenskrig strammet britene kontrollen over landet og de store oljeforekomstene det viste seg å ha. Storbritannias innflytelse i Irak var betydelig frem til revolusjonen i 1958 da Irak for en periode orienterte seg mot Kina og østeuropeiske stater. En vennskapsavtale med Sovjetunionen ble inngått i 1972. På 1980-tallet ble Frankrike Iraks viktigste våpenleverandør.

Under Saddam Hussein fikk både krigen mot Iran fra 1980 til 1988 (den første Golfkrigen) og invasjonen av Kuwait i 1990 (den andre Golfkrigen) store og langvarige konsekvenser for Irak i form av materielle ødeleggelser, mange sivile og militære dødsfall og FN-sanksjoner som isolerte landet og varte fra 1990 til 2003. Under den første Golfkrigen fikk Irak støtte både fra Øst-Europa og Vesten. USA støttet Saddam Hussein med militær etterretning i krigen for å unngå en iransk seier. Da Irak invaderte og annekterte Kuwait i 1990, forsvant derimot støtten fra både Storbritannia og USA.

En USA-ledet koalisjon fjernet Saddam Hussein og Baath-partiet fra makten i 2003. Deretter fulgte et tiår med omfattende amerikansk militær og økonomisk støtte til den nye irakiske regjeringen. Samtidig var det en økende væpnet motstand mot både de amerikanske styrkene og de irakiske regjeringsstyrkene.

Irak har vært en av de mest kompromissløse motstandere av Israel og deltok med styrker på arabisk side under den første arabisk–israelske krigen i 1948.

Særlig under Saddam Hussein var retorikken mot Israel hard, og Israel så Irak som en stor sikkerhetstrussel. Israel gjennomførte i 1981 et bombeangrep mot Iraks atomreaktor Osirak utenfor Bagdad. Irak skjøt scudraketter inn i Israel under den andre Golfkrigen i 1990–1991. Ingen av hendelsene eskalerte.

Forholdet til nabolandet Iran var tidligere preget av en grunnleggende motsetning og mistro, både før og etter den første Golfkrigen i 1980–1988. Da gikk Irak til militært angrep på Iran. Etter at den USA-ledede invasjonen av Irak førte til regimeskifte, har forholdet mellom Irak og Iran etter hvert forbedret seg og er nå svært tett. Dette skyldes særlig at det sunni-dominerte Baath-regimet ble fjernet, og et sjia-dominert regime kom til makten.

Iranskstøttede militser mobiliserte i kampen mot terrorgruppen IS i Irak og har siden frigjørelsen fra IS i 2017 blitt en enda viktig maktfaktor i landet. De store folkelige demonstrasjonene som fant sted i 2019 rettet seg spesifikt mot både iransk og amerikansk innblanding i irakiske anliggender. Drapet i 2020 på den iranske generalen Qasem Soleimani (1957–2020) viste med all tydelighet hvordan Irak i noen tilfeller er en slagmark for stormaktskonflikten mellom USA og Iran.

Iraks forhold til Syria har vært vekslende. Begge land har i lange perioder vært styrt av Baath-regimer, men disse har kommet fra ulike fraksjoner i bevegelsen, og forholdet mellom de to landene var derfor kjølig i lengre tid fra 1960-tallet.

Irak kritiserte Syrias rolle i Libanon og Syrias deltakelse i den flernasjonale koalisjonen i den andre Golfkrigen. På den annen side støttet Syria Saddam før og under den tredje Golfkrigen. Som følge av at IS i 2014 utropte en selverklært stat som omfattet både Irak og Syria, har landene hatt sammenfallende interesser i å bekjempe gruppen, men begge regimer har primært vært opptatt med sammensatte konflikter og kamper i hvert sitt land.

Under sanksjonsperioden var Jordan Iraks viktigste bindeledd til omverdenen. Jordan var samtidig et senter for irakisk opposisjon, og irakiske jihadister kom til Irak via Jordan.

Iraks forhold til Tyrkia har variert en del, og har særlig vært preget av det kurdiske spørsmålet. Tyrkia har fryktet signaleffekten av kurdisk selvstyre i Irak og har engasjert seg militært i irakiske Kurdistan mot grensen til Tyrkia, blant annet med en rekke bombeangrep mot den kurdiske PKK-geriljaen inne på irakisk territorium.

Kurdernes forsøk på å få økt autonomi fra Bagdad, og til og med selvstendighet, gjør Iraks utenrikspolitikk enda mer komplisert enn den allerede er, fordi kurderne flere ganger har handlet imot den offisielle irakiske linjen i utenriksspørsmål. Selv om kurderne ikke offisielt har myndighet til å ha sin egen utenrikspolitikk, har de gjort grep for å oppfordre til investeringer fra utlandet, forhandlet frem egne avtaler med internasjonale oljeselskaper, opptrådt som en mekler mellom Tyrkia og PKK, og involvert seg med syriske kurdere.

• Iraks historie
• Iraks samtidshistorie
• Iraks politiske system
• Iraks befolkning
• Økonomi og næringsliv i Irak