Iraks nyere historie har i vesentlig grad vært preget av det mangeårige styret til Baath-partiet, og særlig under dens leder Saddam Hussein, til han ble styrtet i en USA-ledet invasjon av landet i 2003, i den tredje golfkrigen. Krigen førte til store endringer både i Irak og regionen, inklusive at jihadistiske islamske grupperinger fikk fotfeste i landet, blant dem al-Qaida. Dette dannet igjen grunnlaget for at Den islamske stat (IS) ble til, og i 2013–15 tok kontrollen over store områder nord i Irak så vel som i Syria, før terrorgruppen ble drevet tilbake i 2016–17.

Den raske framrykkingen til IS i 2014 viste svakheten til den irakiske regjeringen. Selv med en langt større militær makt klarte den ikke å forsvare landet mot islamistene. En av grunnene var en tiltagende misnøye blant sunniene, mot et regime dominert av sjiaer, og at flere sunni-militser har tatt til våpen mot den irakiske sentralregjeringen, og til dels har samarbeidet med IS. Den fremste militære motstanden mot IS i Irak ble i en tidlig fase ført av de kurdiske sikkerhetsstyrkene, fra de selvstyrte kurdiske områdene i nordøst: Peshmerga. Deretter, særlig i kampene for å frigjøre Mosul og andre byer fra 2016, deltok irakiske regjeringsstyrker i større omfang. Både kurdiske og irakiske avdelinger var avhengig av militær støtte fra en flernasjonal koalisjon gjennom Operation Inherent Resolve (OIR). Mosul, Iraks nest største by, ble inntatt av IS i juni 2014, og gjenerobret i juli 2017.

Framveksten av islamistiske militsgrupper, og den voldsutøvelse de står bak, er en følge av invasjonen og regimeskiftet i 2003. Den gamle motsetningen mellom sunnier og sjiaer har økt, kampen for kurdisk selvstyre har tiltatt, og sikkerhetssituasjonen er forverret. Frykten for at den egentlig kunstige statsdannelsen Irak kan gå i oppløsning, har også tiltatt. Situasjonen fra 2014–15, med militære sammenstøt og hyppige terrorhandlinger, er betegnet som en borgerkrig, men uten tydelige motstandere.

Regimeskiftet i Irak etter den USA-ledede invasjonen i 2003 har også endret de regionale maktforholdene. Irak har et konfliktfylt forhold til nabolandet Iran, som siden 1979 er styrt av et sjia-presteskap, og som det da sunni-ledede Irak i 1980–88 utkjempet en krig med; den første Golfkrigen. Det samme iranske regimet har siden revolusjonen i Iran vært en av USAs hovedmotstandere i Midtøsten. Som følge av USAs påtvungne maktskifte i 2003 har Irans innflytelse i Irak, og dermed i regionen, økt. Fjerningen av Saddam Hussein og oppløsningen av Baath-partiet førte til en sjia-dominert ledelse i Irak, med nærmere tilknytning til Iran. Kampen mot terrorgruppen IS og den parallelle krigen i Syria har ytterligere styrket Irans regionale innflytelse. Irans styrkede stilling, både i Irak og Syria, har også påvirket maktkampen – og maktbalansen – mellom de to rivaliserende regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia, i førstnevntes favør. Samtidig har Saudi-Arabia trappet opp støttet til sunni-grupper i flere land, ikke minst i Syria.

Under den lange krigen i Irak fra 2003 vokste en rekke islamistiske grupper fram for å bekjempe okkupasjonsstyrkene. Dette bidro til at IS ble dannet, og inkluderte Irak i sitt kalifat. Flere land engasjerte seg deretter militært i kamp mot IS, både i Syria og Irak, så vel som i den syriske krigen. En annen regional stormakt, Tyrkia, benyttet situasjon i Nord-Irak til å sende styrker til området, for å posisjonere seg i den storpolitiske kampen. Dette skjedde uten den irakiske regjeringens samtykke. Mange land har fra 2014 stilt militære bidrag til kampen mot IS i Irak, i hovedsak ved deltakelse i den flernasjonale koalisjonen som står bak OIR, som også Norge bidrar til.

Krigføringen i Irak, inklusive den som skyldes IS, har ført til store omkostninger, ikke minst i form av sivile tap og materiell ødeleggelse. I juni 2017 anslo FN at over 11 milioner irakere trengte av humanitær hjelp, men at bare vel halvparten av dem mottok hjelp. Om lag 3,4 millioner irakere var fordrevet fra sine hjem.

Et historisk vendepunkt i Iraks moderne historie fant sted i 1958, da kongedømmet ble avskaffet i et statskupp, og landet fikk en militær ledelse. Kuppet skjedde blant annet som følge av at kong Feisal 2 inngikk en avtale med kong Hussein av Jordan om at de to land ble slått sammen i en union, Den arabiske føderasjon. Dette var et svar fra de to moderate monarkiene på opprettelsen av Den forente arabiske republikk samme år – unionen mellom de to radikale statene Egypt og Syria. Sammenslåingen av Irak og Jordan ble kortvarig. Gjennom militærkuppet 14. juli 1958 ble det irakiske kongedømmet avskaffet. Kong Feisal 2 ble drept, sammen med kronprinsen og statsminister Nuri al-Said. En grunn til motstanden mot den inngåtte unionsavtalen med Jordan var at den hadde blitt inngått over hodet på både folket og hæren. En annen hovedgrunn til kuppet var innskrenkninger i den politiske frihet som var blitt innført fra 1954.

Militærkuppet ble ledet av en gruppe som kalte seg «De frie offiserer», som opprettet en republikk med general Abd al-Karim Kassem som statsminister og statssjef. Med seg hadde offiserene flere politiske partier, blant dem Baath-partiet og kommunistpartiet. Maktovertakelsen ble møtt med entusiasme, men de militære hadde ingen felles politisk plattform, og det kom til sterke indre stridigheter mellom ulike fraksjoner om den politiske retningen. Panarabistene presset på for at Irak skulle slutte seg til unionen mellom Egypt og Syria. Samme år trakk Irak seg ut av Bagdadpakten, noe som også førte til at den siste gruppen fra det britiske flyvåpen ble tatt ut av Irak.

Baath-partiet spilte ingen sentral rolle da republikken ble innført i Irak 1958, men innflytelsen økte blant annet ved at en rekke framtredende offiserer sluttet seg til det. Partiet forsøkte å styrte Kassem i 1959, men mislyktes. En av 17 tiltalte etter kuppforsøket som ble dømt til døden, var Saddam Hussein. En allianse mellom Baath-partiet og nasjonalistiske offiserer gjennomførte et nytt kupp i februar 1963, da general Kassem ble avsatt og henrettet. Oberst Abdul Salam Aref ble ny president og gjennomførte arrestasjoner og henrettelser av politiske motstandere. Kommunistpartiet, som sto sterkt, ble forfulgt. Baath-partiet sto for arabisk nasjonalisme, og ønsket at Irak skulle slutte seg til Den forente arabiske republikk. Et ledd i dette arbeidet var etableringen av Den irakske arabiske sosialistiske union i 1964, et parti som skulle erstatte alle andre. I 1966 ble president Aref drept i en helikopterstyrt og ble etterfulgt av sin bror, generalmajor Abdul Rahman Aref. Kuppforsøk mot ham i 1965 og 1966 mislykkes.

Irak deltok ikke i Seksdagerskrigen i 1967, men som følge av denne, brøt Irak de diplomatiske forbindelser med Storbritannia og USA, og forbød eksport av råolje til de to landene.

I juli 1968 gjennomførte general Ahmad Hassan al-Bakr og en gruppe Baath-ledere et nytt militærkupp. President Aref dro i eksil, og al-Bakr overtok hans stilling, med Saddam Hussein som nestkommanderende. Det nye Baath-regimet gjennomførte vidtrekkende sosiale og økonomiske reformer, førte en radikal utenrikspolitikk ikledd sterk anti-sionistisk og anti-imperialistisk retorikk, og støttet opp om radikale palestinske grupper og venstresiden i den arabiske verden. I 1972 undertegnet Irak en 15 års samarbeidsavtale med Sovjetunionen som blant annet innebar våpenleveranser og rådgivning fra flere tusen sovjetiske rådgivere. Samme år nasjonaliserte Irak oljeselskapet IPC.

Irak sendte styrker til Syria under Oktoberkrigen i 1973, men de deltok ikke i krigføringen. I 1974 kom det til kraftige sammenstøt mellom kurdiske separatister og irakske styrker. En prinsippavtale om indre selvstyre ble inngått 1970, men forhandlingene brøt sammen som følge av uenighet om kontroll over Kirkuk. Iran fryktet den radikale irakske retorikken og støttet de kurdiske separatistene med militært utstyr. Dette bidrog til at de irakske militære ikke maktet å vinne tilbake kontrollen over nordområdene. Først etter forhandlinger med Iran under ledelse av Jordans kong Hussein i 1975, trakk Iran tilbake den militære støtten til kurderne, som deretter ble nedkjempet.

I 1979 ble al-Bakr etterfulgt av Saddam Hussein som president. Han hadde i flere år systematisk styrket sin stilling blant annet ved å fjerne politiske motstandere. Utrenskningen av politiske motstandere fortsatte etter maktovertakelsen. Et angivelig mislykket kuppforsøk 12 dager etter presidentskiftet førte til at 22 sentrale medlemmer av det irakske lederskapet ble henrettet. Parallelt med økt maktkonsentrasjon og økte oljeinntekter satte presidenten i gang en personlighetskult rundt seg selv.

Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt i 1980. Også en kurdisk forsamling ble valgt. I administrasjonen og i forsvaret ble sunnienes posisjon stadig forsterket på bekostning av sjiaene, og innen offiserskorpset fikk personer som hørte til samme klan som Saddam, tikritene, en dominerende posisjon. Militæret var en avgjørende maktfaktor og var dominert av sunnioffiserer. Mens sunnienes maktbase før revolusjonen i 1958 var knyttet til monarkiet, lå det deretter i militæret. Den politiske maktbasen forble Baath-partiet, som ble et instrument for å beholde sunnienes makt, til fortrengsel for sjiaflertallet. Som kurderne i nord, organiserte sjiaene i sør seg til militant motstand mot det sunnidominerte regimet. I den grad motstanden mot Baath-regimet var truet, var det kurdiske opprøret i nord likevel en større trussel.

Den irakiske ledelsen så med uro på utviklingen i Iran etter revolusjonen i 1979. Ikke minst fryktet sunniregimet innflytelsen det iranske sjiaregimet kunne ha på Iraks eget sjiaflertall, som lå i latent strid med myndighetene i Bagdad. Et irakisk regime i økonomisk framgang, og med økt selvtillit og ambisjoner om å bli den dominerende stormakt i regionen, gikk til krig mot Iran. Den 22. september 1980 rykket irakske styrker inn i Iran. Irak hadde på forhånd gjenopplivet gamle uenigheter om grensen mellom de to landene ved Shatt al-Arab og uenighet om statusen til Khuzistan/Arabistan-provinsen i det sørvestlige Iran.

Irak hadde en viss suksess i krigens første fase, med erobring av iransk territorium. Men framgangen stanset snart. I 1982 kom Iran på offensiven, og president Saddam Hussein erkjente at invasjonen hadde vært et feilgrep. Han trakk sine styrker tilbake, hvorpå iranske tropper gikk inn i Irak. Iran angrep Nord-Irak i 1983 og truet Iraks oljeeksport fra Kirkuk. Med politisk og militær støtte fra blant annet Egypt, Frankrike, Kina, Kuwait, Saudi-Arabia, USA og – framfor alt – Sovjetunionen, svarte Irak med bombeangrep mot Iran og truet landets eksportanlegg for olje på øya Kharg. Krigen ble ført også ute i Golfen, med angrep på tankskip. Etter mer eller mindre stillstand erobret Iran den irakske oljehavnen Fao i 1986 og nærmet seg Basra. Frykten for Iran bredde seg i de arabiske statene i Midtøsten, og hele araberverden støttet etter hvert Irak i krigen.

I 1987 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon for å få slutt på krigen, og å nedsette en kommisjon for å undersøke hvilken av partene som var aggressor. Irak godtok den, men ikke Iran. Våren 1988 innledet Iran en offensiv nord i Irak med assistanse av kurdiske styrker, og erobret byen Halabja 15. mars. Påfølgende dag bombet irakske piloter byen med giftgass og drepte 6000 sivile kurdere. Per juli 1988 hadde irakerne gjenerobret nær alle de erobringer Iran hadde gjort av iraksk territorium. 18. juli kunngjorde Iran at landet godtok FN-resolusjonen. 20. august hadde både de iranske og irakske troppene trukket seg tilbake til egne grenser, og en våpenhvile ble inngått. To år senere innrømmet Saddam Iran de samme bestemmelser som under avtalen fra 1975, noe som samtidig innebar at krigen ikke medførte territorielle endringer. I mai 2005 innrømmet irakske myndigheter offisielt, for første gang, at Irak var aggressoren i 1980. Tidligere hadde Irak hevdet at krigen startet med iransk bombardement av irakiske grenseposter.

Ifølge vestlige kilder ble om lag 400 000 mennesker drept i krigen og over 750 000 såret; omkring 1/3 var irakere. Iraks økonomiske tap var anslått til rundt 452 milliarder dollar. Infrastrukturen i Irak ble betydelig skadet under krigen, men landet var styrket militært, blant annet med bakke-til-bakke-raketter. Irak hadde før krigen hatt en hærstyrke på 190 000 mann. Denne hadde vokst til nærmere én million ved krigens slutt; soldater som Saddam Hussein da måtte sysselsette.

Irak hadde etter krigen en utenlandsgjeld på 68 milliarder dollar, størstedelen til Saudi-Arabia og Kuwait. Iraks økonomiske vansker, samt uenighet knyttet til tilbakebetaling av gjelden til Kuwait, samt uenighet om fordeling av produksjonskvoter for olje mellom Irak og Golfstatene, var hovedårsaken til Iraks angrep på Kuwait i 1990. I tillegg brukte det irakske regimet en grensetvist med Kuwait som påskudd til krig. Irak truet også land som brøt OPECs produksjonskvoter. Irak anklaget videre Kuwait for å stjele olje fra iraksk territorium og foreslo at landets gjeld ble slettet. Forhandlinger mellom Irak og Kuwait om både territorielle uoverensstemmelser og gjeldsspørsmålet ble holdt i Saudi-Arabia juli 1990, men brøt sammen 1. august.

Den 2. august 1990 invaderte Irak Kuwait og annekterte det som en iraksk provins. Den overveldende irakske militærmakten møtte liten motstand, og Kuwait ble raskt inntatt. Samtidig økte frykten for en videre konflikt, idet Irak mobiliserte styrker også langs grensen til Saudi-Arabia, mens USA og Storbritannia sendte marinefartøyer til Golfen. På anmodning fra Saudi-Arabia sendte USA kampstyrker og fly dit.

Irak nektet å trekke seg ut av Kuwait, til tross for internasjonal fordømmelse, FN-vedtatte økonomiske sanksjoner og oppbygging av en flernasjonal militær styrke i Saudi-Arabia og Golfregionen. FNs sikkerhetsråd ga i november 1990 Irak frist til 15. januar 1991 med å trekke seg ut av Kuwait. Irak tok ikke kravet til følge, og 17. januar 1991 startet den allierte styrken å bombe strategiske mål i Irak. Irak gjengjeldte med å sende scudraketter mot Saudi-Arabia og Israel. Dette medførte frykt for at Israel ville gjengjelde, hvilket ville ha sprengt koalisjonen på vel 30 land, hvorav mange var arabiske. Israel avholdt seg imidlertid fra å svare på angrepene, og etter fem ukers bombing av Irak gikk allierte bakkestyrker inn i landet 23. februar – og knuste restene av den irakske hæren. Norge deltok også i den flernasjonale koalisjonen – med kystvaktfartøyet KV Andenæs.

En våpenhvileavtale ble erklært 27. februar 1991, og Irak avsto sine krav på Kuwait. Krigen la store deler av det sørlige Irak i ruiner og lammet landets infrastruktur. Dårlige sanitære forhold og mangel på rent vann førte til utbrudd av epidemier flere steder i landet. I perioden august 1990–februar 1991 ble anslagsvis 100 000 irakere drept og rundt 300 000 skadet. 2,5 millioner irakere ble tvunget til å forlate sine hjem. Kostnadene som følge av ødeleggelsene av infrastruktur beløp seg til mer enn 170 milliarder dollar.

I mars 1991 brøt det ut opprør i det sørlige Irak. Noen dager senere begynte et nytt kurdisk opprør i nord, der kurdiske styrker tok kontroll over flere større byer. Både i Sør-Irak og i irakisk Kurdistan var det forventning til at USA skulle støtte opprørene, men så skjedde ikke – og USA inngikk i stedet våpenhvile med Irak. Dermed kunne det irakiske regimet slå ned opprørene, som førte til at 35 000 mennesker ble drept, og at ca. to millioner kurdere og sjiaer flyktet til Tyrkia eller Iran. Regimet fortsatte kampen mot sjiaene ved å drenere en stor del av våtmarksområdene i sør, noe som fratok befolkningen livsgrunnlaget.

USA og koalisjonspartnerne grep ikke inn i sør, men intervenerte i nord, etter at både den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen var blitt dramatisk forverret, og hvor også Tyrkias sikkerhet var truet. Det internasjonale svaret på krisen i Nord-Irak var en såkalt humanitær intervensjon med blant annet etablering av en såkalt sikker sone, som i praksis ble starten på kurdisk selvstyre i denne delen av Irak. En årsak til at USA på dette tidspunkt ikke ønsket å styrte Saddam Hussein var frykten for at Irak kunne gå i oppløsning som stat, noe som ville bidratt til ustabilitet i regionen og økt innflytelse for Iran.

Etter Iraks anneksjon av Kuwait innførte FN nye økonomiske sanksjoner mot Irak. Disse ble opprettholdt etter at landet trakk seg ut av Kuwait, fordi Irak ikke etterlevde alle FN-resolusjoner som landet hadde forpliktet seg til ved våpenhvileavtalen. Sanksjonene ble vedtatt av Sikkerhetsrådet og besto ikke minst av strenge restriksjoner på Iraks utenrikshandel; både hva landet fikk importere og en kontroll med den begrensede oljeeksporten, samt bruken av inntektene fra denne. En firedel av inntektene gikk til å betale kompensasjon for tap påført under den andre Golfkrigen i 1991; noe til administrasjon – og resten til innkjøp og fordeling av matvarer, «olje-for-mat»-programmet.

Matimporten kom i gang i 1997, etter at Irak først takket nei på grunn av betingelsene – som den irakske regjering betraktet som en krenkelse av landets suverenitet. En prinsippavtale om oljeeksport ble inngått i 1996, og samme år begynte Irak igjen å eksportere olje. Denne delen av sanksjonene ble møtt med internasjonal kritikk, særlig fordi de gikk ut over sivile, blant annet ble det en sterk økning i barnedødeligheten som følge av redusert tilgang på medisiner. Programmet ga også rom for omfattende mislighold og bidro til å finansiere Saddams regime. Fra 2001 var illegal handel med Irak via de fleste naboland så omfattende at den undergravde sanksjonsregimet. Etter at Irak i 2002 for første gang anerkjente Kuwaits suverenitet opphørte den arabiske støtten til sanksjonene.

FN stilte flere krav til Irak for å oppheve sanksjonene. Først og fremst måtte Irak anerkjenne Kuwaits territorielle integritet, dernest måtte Irak betale krigsskadeerstatning til dem som led tap som følge av annekteringen. Det tredje sentrale, og mest kritiske kravet, var at Irak måtte forplikte seg til å tilintetgjøre alle former for masseødeleggelsesvåpen og langtrekkende raketter, inkludert programmer og produksjonsanlegg for slike.

En egen gruppe FN-observatører, United Nations Special Commission (UNSCOM), ledet av svensken Rolf Ekéus, ble etablert i 1991, og hadde blant annet norsk deltakelse. UNSCOM avdekket i 1995–96 omfattende kjemisk og bakteriologisk våpenproduksjon i Irak, hvilket reduserte muligheten for å oppheve sanksjonene. Store mengder kjemiske stridshoder ble ødelagt av FN. Iraks program for masseødeleggelsesvåpen, med så vel biologiske og kjemiske som kjernefysiske våpen, ble utviklet i 1980- og 1990-årene, og det ble påvist at landet testet kjemiske våpen i den første Golfkrigen, samt mot den kurdiske minoriteten. Eventuell bruk av slike våpen var en trussel også under den andre Golfkrigen, men Irak avsto fra å bruke dem. Etter en konflikt med irakiske myndigheter forlot FN-observatørene Irak i 1997–98, uten at oppdraget var løst.

UNSCOM ble 1999 erstattet av en ny gruppe, United Nations Monitoring, Verification and Inspection Commission (UNMOVIC), ledet av en annen svenske, Hans Blix. Spørsmålet om Irak fortsatt var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen og langtrekkende raketter sto så sentralt i det diplomatiske spillet forut for den tredje Golfkrigen. I 2001–02 hadde Norge formannskapet i den FN-komité som på vegne av Sikkerhetsrådet bestyrte sanksjonene. Sikkerhetsrådet vedtok i 2002 å gå gjennom sitt sanksjonsregime mot Irak, og den generelle handelsblokaden ble erstattet av en mer målrettet sanksjon, myntet mer spesifikt på våpen og annet materiell som kunne brukes til militære formål. Derved ble alle andre varer frigitt.

FN-sanksjonene var et instrument for å redusere det irakiske regimets muligheter til å gjenoppbygge sin militære makt og utøve innflytelse i regionen. I tillegg til sterke handelsbegrensninger gjennomførte USA og Storbritannia, og til 1998 Frankrike, en systematisk overvåking av irakisk luftrom. Det ble for dette formål etablert to flyforbudssoner, i én sektor nord i landet (1991), og en annen i sør (1992; utvidet i 1996), der irakisk flytrafikk var forbudt. Amerikanske og britiske fly gjennomførte en rekke bombeangrep som følge av denne patruljeringen, særlig mot irakiske luftverninstallasjoner. Flyangrep ble også gjennomført som ledd i forberedelsene til angrepet på Irak i 2003.

I 1998 erklærte USAs president for første gang at det var amerikansk politikk å skifte ut Saddam Hussein. Allerede i 1991 forelå det planer for å videreføre krigen og fjerne presidenten, men disse ble ikke satt ut i livet. De meget omfattende sanksjonene var også ansett som et ledd i bestrebelsene på å få byttet ut Saddam, hvor tanken var at sanksjonene ville skape så stor frustrasjon og motstand mot ham og hans regime at han ville bli avsatt.

I begynnelsen av 1990-årene var det flere meldinger om kuppforsøk i Irak. To kuppforsøk våren 1995 medførte avsettelser og henrettelser innen det militære. I august 1995 hoppet to av Saddam Husseins svigersønner av til Jordan og fikk politisk asyl. Den mest framtredende var general Hussein Kamel al-Majid, som var minister for militærindustri i slutten av 1980-årene og arkitekten bak Iraks våpenprogram. Svigersønnene ble senere garantert amnesti og vendte tilbake til Irak, hvor begge ble drept.

Saddam ble gjenvalgt som president gjennom en folkeavstemning i 1995, der 99,96 prosent av velgerne støttet forslaget om å forlenge hans presidentperiode. Valg på ny nasjonalforsamling ble avholdt i 1996; også dette ble helt dominert av Baath-partiet.

Etter den andre Golfkrigen var det konservative krefter i USA som arbeidet for at amerikanske myndigheter måtte bidra til å fjerne Saddam Hussein fra makten. Årsaken var først og fremst knyttet til geopolitikk og energisikkerhet: USA anså det som nødvendig å sikre seg bedre kontroll med den sikkerhetspolitiske situasjonen i Golfen, hvor landets gamle allierte Iran var blitt en motstander – og hvor den tidligere forbundsfellen Irak ikke lenger sto på USAs side. De to nabolandene kontrollerte samtidig en vesentlig del av verdens olje- og gassressurser, i en tid hvor USA fortsatt var avhengig av oljeimport, og hvor det var en tiltagende internasjonal konkurranse om tilgang på disse strategiske varene, blant annet fra Kina som gjorde seg sterkere gjeldende både økonomisk, politisk og militært. I andre halvdel av 1980-tallet ble det fremmet forslag om en ny amerikansk politikk som blant annet skulle sikre energitilførselen gjennom bedre kontroll i Golfregionen – herunder ved regimeskifte i Irak.

Valget av George W. Bush som ny president styrket fra 2001 de politiske og økonomiske krefter som i USA gikk inn for å fjerne Saddam fra makten. Blant de sentrale såkalte «haukene» i den nye amerikanske administrasjonen var visepresident Richard «Dick» Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. Terroranslagene mot USA i 2001 ble gjort til argument også for et regimeskifte i Irak. Et politisk argument for militær intervensjon i Irak var dertil å fjerne et autoritært regime og erstatte det med et demokratisk valgt – som så ville tjene som en modell for demokratisk styresett, etter vestlig tenking, også i andre deler av den arabiske verden.

Etter at beslutningen om å gå til krig mot Irak reelt var fattet i 2001, bygde USA opp en politisk plattform med argumenter for krigen. Fra 2002 omtalte USA Irak, Iran og Nord-Korea som «ondskapens akse» – og dermed, men hver for seg, som USAs fiender. Det var intet direkte samkvem mellom de tre statene, og det lykkes heller ikke USA å finne noen tilknytning mellom terrornettverket al-Qaida og det irakiske regimet. Påstandene om en slik kontakt – som ville gjort det lettere å samle støtte for et angrep, slik som mot Afghanistan i 2011 – ble imøtegått, framfor alt med den påpeking at mens Osama bin Laden sto for en radikal, militant islamsk retning (wahhabisme), førte Saddam mest en sekulær politikk som medførte at han i bin Ladens øyne var en frafallen. Heller ikke klarte USA å overbevise skeptikere om at Irak var i besittelse av, eller på ny skulle utvikle evne til produksjon av biologiske og kjemiske våpen, eller atomvåpen. Likevel ble dette – Iraks påståtte besittelse av masseødeleggelsesvåpen – den uttalte årsaken til angrepet i 2003.

Høsten 2002 åpnet Irak igjen for våpeninspektører fra FN, gjennom UNMOVIC. President Bush uttalte at militære aksjoner mot Irak var uunngåelige hvis ikke Irak etterkom FNs resolusjoner. Landets myndigheter la 7. desember fram dokumentasjon for å godtgjøre at Irak verken hadde masseødeleggelsesvåpen eller anlegg for framstilling av slike. USA anså dokumentasjonen for ufullstendig, og fant dermed en anledning til militær aksjon.

UNMOVIC rapporterte i januar 2003 at inspektørene ikke hadde funnet våpen, men at de trengte mer tid for å trekke endelige konklusjoner; en forlengelse USA ikke ville gå med på. UNMOVICs leder Hans Blix ba USA og Storbritannia om bevis på deres påstand om at slike våpen fantes. USAs utenriksminister Colin Powell presenterte deretter Sikkerhetsrådet for det Bush-administrasjonen framholdt som bevis på at Irak hadde holdt fakta om våpenprogrammene tilbake for FN. USAs syn ble støttet av Storbritannia, som søkte å vise at Irak hadde revitalisert flere sentrale deler av sitt våpenprogram, og at landet var fem år fra å produsere atomvåpen. En britisk rapport hevdet også at Irak hadde fortsatt å framstille biologiske våpen og at landet hadde beholdt raketter som var i stand til å bære biologiske eller kjemiske stridshoder. Det ble videre hevdet at Irak hadde begynt utviklingen av en ny rakett med rekkevidde på over 1000 km. FN forbød ikke Irak å besitte rakettvåpen, men fastsatte en øvre grense for rekkevidden på 150 km. Langtrekkende raketter ville innebære en trussel for regionen, framfor alt Israel.

Parallelt med den diplomatiske dragkampen ble krigen forberedt på flere måter. Gjennom den rutinemessige flypatruljeringen bombet USA høsten 2002 irakiske mål som ble ansett som en trussel mot et kommende angrep. Det var betydelig aktivitet av spesialstyrker fra flere land, og enheter fra Australia, Israel, Jordan, Storbritannia, Tyrkia og USA var aktive inne i Irak for å lokalisere mål. Flere av disse enhetene støtte sammen med irakiske styrker. Israel forberedte seg på rakettangrep fra Irak og på mulig økt aktivitet fra Hizbollah i Sør-Libanon, som fikk nye våpenforsyninger fra Iran, via Syria.

På det politiske området trappet USA opp bistanden til irakiske eksilgrupperinger, ikke minst Iraqi National Congress (INC), som var etablert med CIAs hjelp i 1992. INC var en av USAs viktigste etterretningskilder for utviklingen i Irak, og dens leder Ahmed Chalabi var en av USAs nærmeste fortrolige både forut for og en tid etter invasjonen. USA, Storbritannia og Saudi-Arabia støttet også Iraqi National Accord (INA), stiftet i 1990 og ledet av Iyad Allawi, som senere fungerte som Iraks statsminister, 2004–05. Paraplyorganisasjonen Iraqi National Forces Coalition (INFC) ble i 2002 etablert i London. Forut for krigen etablerte USA også kontakt med flere sjiagrupper i Sør-Irak og søkte å få disse til å reise seg i opprør så snart krigen startet. Andre sjiagrupper, som Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq (SCIRI), ledet av Muhammad Baqir al-Hakim, ble støttet fra Iran.

Storbritannias statsminister Tony Blair var USAs viktigste støttespiller for krigen – i et spørsmål som splittet Europa. De tyngste motstanderne var Frankrikes president Jacques Chirac og Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder. USAs sterke press på sine europeiske allierte om å støtte en militær kampanje møtte også utstrakt folkelig motstand i Europa. Med trussel om fransk veto mot en resolusjon som søkte FN-mandat for angrep, valgte USA å gå til krig uten FNs støtte. 16. mars 2003 møttes lederne for USA, Storbritannia og Spania på Azorene, og oppga der muligheten for en resolusjon som ville gitt FN-mandat.

President Bush ga 17. mars Iraks regjering et ultimatum: at Saddam Hussein og hans sønner måtte forlate landet innen 48 timer – hvis ikke ville en militær aksjon bli iverksatt. Så skjedde ikke; FNs inspektører forlot Irak – og krigen startet. Halvannen time etter at tidsfristen gikk ut, begynte bombingen av Bagdad, 20. mars 2003.

Det USA-ledede angrepet på Irak, etter hvert kjent som Operation Iraqi Freedom (OIF), ble støttet av styrker fra Australia, Polen, Slovakia, Storbritannia og Tsjekkia. Bare Storbritannia stilte med en større kontingent – ca. 45 000 soldater, mens USA satte inn ca. 225 000. Mot dette kunne Irak mønstre ca. 390 000 soldater, hvorav størstedelen – med unntak av den vel 80 000 store republikanergarden – var dårlig utrustet. Mens Saudi-Arabia var den nærmeste allierte og utgjorde det viktigste oppmarsjområdet for frigjøringen av Kuwait i 1990–91, ga landet i 2003 ikke sin tilslutning til krigen. USA fikk bruke den saudiske Prins Sultan-basen, men etablerte sitt framskutte hovedkvarter ved al-Udeid-basen i Qatar, og benyttet Kuwait som oppmarsjområde. USA hadde også personell og materiell stasjonert i flere andre land i regionen: Bahrain, Forente arabiske emirater og Oman – samt i NATO-landet Tyrkia. Tyrkia avviste imidlertid å la amerikanske styrker rykke inn i Nord-Irak fra tyrkisk territorium. En hovedårsak til dette var at Tyrkia vil unngå en kurdisk statsdannelse, enten i Irak eller videre i regionen. Tyrkia har også interesse av å beskytte den turkmenske minoriteten i Irak. Samarbeid med kurdiske grupper var derimot et viktig ledd i USAs arbeid for å bygge opp et nettverk av allierte i regionen, og kurdiske tropper spilte en sentral rolle på nordfronten. I 2003 begynte USA også å trene en styrke på ca. 5000 irakere i eksil, fra to leire i kurdisk Nord-Irak. Også Israel har gjennom flere år bistått den kurdiske militsen, til tross for Israels etter hvert nære samarbeid med Tyrkia.

Krigen ble innledet med luftangrep, hvorpå bakkestyrker gikk inn. Hovedangrepet ble satt inn sørfra, og de britiske styrkene inntok den sørligste delen av landet, med Iraks viktigste havneby, Umm Qasr, og regionhovedstaden Basra. Hovedtyngden av de amerikanske styrkene rykket fram mot Bagdad og møtte liten motstand, unntatt rundt Nasiriyah og Najaf. Forsvaret av hovedstaden Bagdad raknet raskt, og byen falt 9. april. Deretter ble de viktigste byene i nord, Kirkuk og Mosul, tatt med hjelp av kurdiske styrker. Uken etter var størstedelen av landet kontrollert av koalisjonsstyrkene, og president Bush erklærte allerede 1. mai 2003 krigen for over, hvoretter okkupasjonen gikk inn i en såkalt stabiliseringsfase, hvor på det meste rundt 30 land sluttet seg til koalisjonen – også Norge.

Saddam Hussein slapp unna da de amerikanske styrkene inntok Bagdad, fjernet Baath-regimet og tok kontrollen over landet. Saddam gikk i dekning, hvorfra han utsendte flere taler og uttalelser. Etter intensiv søking ble han tatt av amerikanske styrker i Tikrit desember 2003. Han ble deretter satt i forvaring, stilt for retten og dømt til døden. Saddam ble hengt 2006, etter en beslutning fattet av den nye irakiske regjeringen, innsatt etter valget i 2005. Hans to sønner, Uday og Qusay, ble begge drept i kamp med amerikanske soldater i Mosul juli 2003.

Kritikere av den amerikanske invasjonen stilte spørsmål ved hensikten. Mens USAs regjering framholdt å ville gjøre Irak til et eksempel på demokrati i den arabiske verden, hevdet kritikerne at et amerikansk hovedanliggende var å sikre seg økt politisk kontroll i regionen – og over Iraks store oljeforekomster. USA avviste at krigen var et ledd i å sikre seg bedre kontroll over regionens oljeforekomster, men senere er dette innrømmet også fra medlemmer av den amerikanske ledelsen. Et annet anliggende var å beskytte USAs venner i regionen – Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia – fra irakiske trusler. Et geostrategisk poeng for USA ved å ha et fotfeste i Irak, var også nærheten til Iran. USA har ansett Iran som en trussel siden den islamske revolusjonen i 1979, og støttet derfor Irak under den første Golfkrigen. Forholdet til Irak endret seg først som følge av den irakiske invasjonen av Kuwait i 1990.

Uten FN-mandat var krigen mot Irak omtalt som et såkalt forkjøpsangrep – en militær aksjon iverksatt uten at Irak hadde angrepet USA eller andre land i koalisjonen. Dette er i strid med folkeretten, noe som var en hovedgrunn til at flere land, blant dem Norge, avviste å stille seg bak eller delta i angrepet. Uten et irakisk angrep var det maktpåliggende for den amerikanske regjering å kunne påvise at Irak like fullt utgjorde en klar trussel mot USA. Følgelig ble også en del av etterretningsinformasjonen som ble presentert tilpasset behovet for å godtgjøre et trusselscenario som begrunnelse for en forkjøpskrig.

Norge besluttet å ikke delta i krigen, men regjeringen vedtok i juni 2003 å bidra til stabiliseringen av Irak, med bakgrunn i en ny FN-resolusjon. Den norske styrken, et ingeniørkompani fra Telemark bataljon, ble derfor ikke formelt å anse som del av den amerikansk-britiske okkupasjonsstyrken, selv om det norske kompaniet sto under britisk kommando. Regjeringen la også stor vekt på at den norske deltakelsen skulle ha et humanitært tilsnitt, med vekt på minerydding og støtte til gjenoppbygging av sivil infrastruktur. Den norske deltakelsen hadde bred støtte på Stortinget, men møtte likevel kritikk. Norge trakk hjem kompaniet etter ett år, men beholdt et mindre antall stabsoffiserer i Irak, og bidro videre til et NATO-program for utdanning av irakiske offiserer. Norges deltakelse ble avviklet 2005.

Krigen ble erklært over 1. mai 2003, da president Bush erklærte oppdraget for løst. Okkupasjonen gikk deretter inn i hva som ble betegnet som en stabiliseringsfase, til okkupasjonen formelt tok slutt i juni 2004. Krigen fortsatte imidlertid i form av en tiltagende væpnet motstandskamp mot de amerikanske styrkene og den nye irakiske hæren og politikorpset. Angrepene skjedde dels direkte mot militære mål; mange selvmordsbombeangrep medførte også betydelige tap. Sikkerhetssituasjonen i Irak i tiden etter krigen var også preget av høy kriminalitet, blant annet med en rekke kidnappinger; flere av de kidnappede ble henrettet. Kidnapping av utlendinger var vesentlig politisk motivert, og det ble stilt krav til deres hjemland om at de skulle trekke sine tropper ut av Irak.

Som okkupasjonsmakt opprettet USA en administrasjon for Irak med sivil ledelse: Coalition Provisional Authority (CPA). Denne hadde ansvar for å styre landet til et irakisk styringsråd – en overgangsregjering: Iraqi Governing Council (IGC) – ble opprettet i juli 2004, med begrenset myndighet. IGC besto av representanter fra landets ulike regioner, og ble ledet av Iyad Allawi. Disse endringene var forankret i FNs sikkerhetsråd og dets resolusjon nr. 1546 (2004), som også ga mandat til den koalisjonsstyrken som ble satt inn for å stabilisere Irak etter at okkupasjonen formelt var over. IGC satt til en ny regjering ble dannet i april 2005, etter valget på et overgangsparlament i januar.

Valget i januar 2005 var på en grunnlovgivende forsamling hvis hovedoppgave var å utarbeide og presentere en ny irakisk grunnlov. Denne ble lagt ut til folkeavstemning i oktober 2005, og fikk oppslutning fra 79 prosent av de avgitte stemmer; motstanden var størst i sunnidominerte områder. Deretter ble et nytt parlamentsvalg, i henhold til den nye grunnloven, avholdt i desember samme år.

Valget ble gjennomført med proporsjonal representasjon i hele Irak som én valgkrets, hvilket bidro til å sikre sjiaene flertall i parlamentet. Også kurderne ble sterkt representert; sunniene fikk derimot forholdsmessig få – blant annet som følge av en delvis boikott av valget, på grunn av sikkerhetssituasjonen. Den sjiadominerte listen fikk 140 av 275 representanter i det nye parlamentet; kurderne fikk 75, sunniene 40. Irak fikk sin første sjiastatsminister, Ibrahim al-Jaafari, og den første kurdiske presidenten, Jalal Talabani. Han er det første kurdiske statsoverhode i et arabisk land, og Irak ble det første arabiske land siden 740 som ble styrt av sjiaer. Sunnirepresentanter ble trukket inn i den nye nasjonale samlingsregjeringen. I det kurdiske området ble det samtidig avholdt valg til en regional forsamling og lokale råd i provinsene Dahuk, Erbil og Sulaymaniya, samt i Kirkuk.

Valget innebar en dramatisk maktforskyvning, men fordi det fant sted under en de facto militær okkupasjon er legitimiteten i henhold til folkeretten bestridt. Samtidig forhindret sikkerhetssituasjonen en del velgere fra å delta i valget, så vel som tilstedeværelse av internasjonale observatører.

Valgene i 2005, og senere valg – og den generelle politiske utvikling i Irak etter Baath-regimets fall – førte til en betydelig grad av polarisering mellom de tre store folkegruppene: Under Saddam Hussein hadde sunniene, med et geografisk tyngdepunkt i sentrale deler av landet, størst innflytelse, og dominerte det sivile så vel som det militære maktapparatet. Sjiaene utgjorde en noe større andel av befolkningen, men befant seg i en situasjon med lavere representasjon og mindre innflytelse – og et opprør blant sjiaene sør i Irak etter den andre Golfkrigen ble slått ned, og bidro til å forverre forholdet. Baath-regimet var i konflikt, til dels væpnet kamp, med den tredje store folkegruppen, kurderne i nord, som etter den andre Golfkrigen fikk en særlig status og dels var under beskyttelse av den nordlige flyforbudssonen. Etter regimeskiftet i 2003 fikk dette området ytterligere styrket sitt selvstyre. Kurderne er vesentlig sunnier, men ikke arabere, slik resten av Iraks befolkning er.

En av de første beslutningene det amerikanske styret tok, og som senere er blitt ansett som en hovedårsak til den framvoksende motstanden og volden, var at det tidligere statsbærende Baath-partiet så vel som den irakiske hæren ble oppløst, og arbeidet med å rekruttere og trene en ny tok til. Dette medførte dels at okkupasjonsmakten alene ikke klarte å sørge for tilstrekkelig sikring av offentlig infrastruktur og sikre ro og orden, samt at store mengder våpen kom på avveie. Disse havnet både hos tidligere, nå avsatte og arbeidsledige, medlemmer av det tidligere sikkerhetsapparatet, og hos kriminelle. Våpen, så vel som personell, tilfløt også militsgrupper som ble etablert for å kjempe mot de utenlandske styrkene og de nye irakiske sikkerhetsstyrkene.

Motstandsbevegelsen ble av amerikanerne allerede ved utgangen av 2004 anslått til å bestå av 20 000 medlemmer. Disse tilhørte en rekke forskjellige grupper med ulik motivasjon: først og fremst en sekulær (nasjonalistisk og baathistisk) retning, dernest religiøs (både sunni og sjia samt jihadistisk). En viktig del av motstanden, særlig den første tiden, kom fra tidligere tilhengere av Saddam Hussein, derunder medlemmer av det oppløste Baath-partiet og offiserer fra det oppløste irakiske forsvaret.

Den første tiden etter okkupasjonen var motstanden sterkest i det såkalte «sunnitriangelet» mellom Fallujah og Ramadi vest for Bagdad samt Tikrit i nord. Her rådde det frykt blant sunniene for å komme under et sjiadominert styre. Flere enkelthendelser bidro til oppslutningen om motstanden, blant annet USAs omfattende angrep på Fallujah i april 2003 og november 2004 – for å knekke motstanden, som i stor utstrekning ble støttet av religiøse sunniledere. Avsløringen av amerikanske soldaters mishandling av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet utenfor Bagdad i 2004 bidro også til motstanden; det samme gjorde vedvarende manglende sikkerhet, samt vanskelige sosiale og økonomiske forhold: mangel på mat og medisiner samt usikker strømforsyning, sterkt økende priser og svært høy arbeidsledighet.

Den politiske og militære utviklingen i Irak var ikke kun knyttet til motstanden mot okkupasjon og tilstedeværelse av utenlandske styrker. Hele tiden har det også vært en kamp mellom politiske og religiøse retninger, i noen grad preget av skillet mellom sunnier og sjiaer, men like mye mellom ulike strømninger innad i og på tvers av disse. Irak er også et sterkt stammebasert samfunn, og etter hvert har stammeledere og klaner fått større politisk betydning.

I kampen mot okkupasjonen tok religiøst motiverte grupper blant både sunnier og sjiaer til våpen. En av de viktigste var Muqtada al-Sadrs al-Mahdi-milits, bygd opp med støtte fra Iran. Da denne sjialederen satte inn sine styrker for å kjempe sammen med sunnier i Fallujah, var det en indikasjon på at motstandskampen antok karakter av en folkelig reisning mot okkupasjonen.

En viktig kategori militssoldater har bestått av jihadister, hellige krigere. Disse har dels vært utenlandske soldater som ønsket å kjempe for islam blant annet ved å bekjempe USA. Denne virksomheten hadde imidlertid langt mindre betydning enn den innenlandsk baserte motstanden. Også denne har etter hvert fått et større innslag av jihadister, med utstrakt bruk av bilbomber. De militante utenlandske islamistene spesialisert seg tidlig på angrep ved hjelp av selvmordsbombere. Mange av dem kom fra Jemen og Saudi-Arabia, og påførte de amerikanske styrkene betydelige tap. Det var også slike som sto bak angrepet på FN-hovedkvarteret i Bagdad august 2003, og mange kidnappinger av utlendinger i Irak. Jordanskfødte Abu Musab al-Zarqawi, med sin gruppe Jamaat al-Tawhid, sto fram som jihadistenes fremste leder, med påståtte nære forbindelser til al-Qaida, og etter hvert regnet som nettverkets nestleder. 

Selv om kurderne i hovedsak har sett seg tjent med den amerikanske intervensjonen, sto også kurdiske, islamske grupper bak angrep mot amerikanske mål i Nord-Irak. Blant disse hører Ansar al-Sunna, som har utspring i Ansar al-Islam – og som har kjempet for en uavhengig, islamsk republikk i Nord-Irak.

En hovedprioritet for det amerikanske styret var å bygge opp en sivil irakisk administrasjon med en egen militær kapasitet. Både politiet og forsvaret ble bygd opp, og gradvis satt inn i kampen mot opprørerne – og mot den utbredte kriminaliteten. Voldsutviklingen i Irak forverret seg gradvis, til den i 2006–07 nådde et omfang som ble betegnet som en borgerkrig. Situasjonen førte til at USA satte inn større styrker, i en større offensiv sammen med irakiske styrker i 2007 – hvoretter voldsbruken avtok i 2008.

Etter hvert som den irakiske regjeringen fikk bygd ut sitt eget sikkerhetsapparat, trakk USA gradvis ut sine styrker. Koalisjonsstyrkene som ble samlet for kampanjen mot Baath-regimet ble også gradvis tynnet ut etter hvert som flere land trakk sine styrker ut. Operation Iraqi Freedom ble formelt avsluttet i februar 2010, da bare amerikanske styrker sto igjen. Operasjonen fikk deretter navnet Operation New Dawn (OND).

Den væpnede motstanden medførte at USA, slik flere kritikere av krigen på forhånd hadde advart mot, lenge måtte stå med store militære styrker i Irak. President Barack Obama kunngjorde i februar 2009 en 18-måneders uttrekkingsplan, og de siste amerikanske kampstyrkene forlot i henhold til denne Irak i august 2010. Obama erklærte da USAs kampoperasjon i Irak for å være over. Ca. 50 000 soldater ble igjen for fortsatt å bistå det irakiske forsvaret blant annet med utdanning og trening. De siste amerikanske styrkene forlot Irak 18. desember 2011. På det meste, under opptrappingen i 2007, sto ca. 170 000 amerikanske soldater i Irak.

USA mistet rundt 4500 soldater under krigen i Irak. Hvor mange irakere som er blitt drept er ikke kjent. Det fins forskjellige overslag; noen på vel 100 000, andre er langt høyere. De eller fleste drepte – og enda flere sårede – er sivile.

Ved valget på nytt parlament i 2010 fikk grupperingen al-Iraqiya, ledet av Ayad Allawi, flertall med 24,7 prosent av stemmene, men koalisjonen ledet av statsminister Nouri al-Maliki beholdt makten. Han ble først innsatt som statsminister av nasjonalforsamlingen i 2006, og ble gjenvalgt i 2010. Den politiske utviklingen under al-Malikis styre har ført til misnøye i sunnienes kjerneområder, i det sentrale og nordlige Irak – og til tiltagende oppslutning om militante (sunni-) grupperinger som grep til voldsbruk mot myndighetene.

Motstanden mot den irakiske regjeringen har også hatt ikkevoldelige utslag. I 2011 kom det til demonstrasjoner flere steder i landet, rettet mot sosiale og økonomiske forhold – som i flere andre arabiske land under Den arabiske våren. Dertil er det tiltagende kritikk mot hva som oppleves som en sentralisering av makt hos en indre, sjiadominert krets rundt statsminister al-Maliki, særlig blant sunnibefolkningen, men også i andre grupper. I august ble han presset til å gå av som statsminister av president Fuad Masum, som utpekte Haider al-Abadi til etterfølger. al-Maliki ble deretter, i september, av parlamentet gitt en vesentlig seremoniell posisjon som visepresident. al-Abadi ble samtidig formelt utpekt som statsminister av nasjonalforsamlingen.

I 2010 konkluderte en uavhengig gransking av Nederlands deltakelse i krigen med at invasjonen av Irak i 2003 var et brudd på internasjonal rett. I 2016 ble en omfattende gransking av Storbritannias deltakelse i krigen, den såkalte Chilcom-rapporten, presentert. En av konklusjonen der var at beslutningen om å gå til krig var delvis basert på feilaktig informasjon: at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. En annen del av kritikken gikk på at alternativer til krig ikke til fulle var utprøvd, og at Sikkerhetsrådets autoritet ble undergravd når en militær aksjon ble iverksatt uten diplomatisk eller folkerettslig grunnlag.

Etter valget i 2010 – og den amerikanske uttrekkingen i 2011 – ble den politiske volden i Irak på ny gradvis trappet opp, og preget situasjonen forut for valget i 2014. Listen bak al-Maliki – Lovlydighetskoalisjonen (I'tilāf Dawlat al-Qānūn) – fikk flest stemmer ved parlamentsvalget i april 2014, med 24,1 prosent av stemmene. Dermed beholdt sjiaen al-Maliki makten i en situasjon hvor stadig flere av landets sunnier følte seg tilsidesatt – slik sjiaene opplevde å bli det under det sunnidominerte Baath-regimet.

Mens de politisk motiverte voldshandlingene gikk ned mot slutten av den amerikanske okkupasjonen, ble de trappet opp særlig i 2013 og enda mer i 2014. Disse fant særlig sted i Bagdad, men også andre steder i landet; de fleste i sjiadominerte områder. Volden ga seg først utslag i form av flere attentat, vesentlig ved bruk av bomber rettet mot sivile, deretter – fra 2014 – gjennom organiserte militære angrep. De ble ledet av jihadistgruppen Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL, også kjent som Den islamske stat i Irak og al-Sham, ISIS; deretter bare Den islamske stat, IS). Gruppen forfekter en streng fortolkning av Koranen og tyr til ekstrem voldsutøvelse i sin kamp for å opprette et nytt kalifat i Levanten, inklusive Irak. Dette kalifatet ble utropt i Mosul juni 2014, under ledelse av Abu Bakr al-Baghdadi, men avvist av toneangivende deler av den muslimske verden. ISIL har utspring i kampen mot den amerikanske okkupasjonen av Irak etter 2003, og gruppen al-Qaida i Irak (AQI). al-Qaida brøt forbindelsen med IS i 2014.

Ved siden av indrepolitiske forhold i Irak, med motstand mot den sittende regjering og polarisering mellom sjiaer og sunnier, samt kampen om statsministerposten, har borgerkrigen i Syria hatt en negativ innvirkning på sikkerhetssituasjonen i Irak. ISIL etablerte et fotfeste med baseområder i Syria, hvorfra den i 2014 rykket inn i Irak og tok kontroll over store områder, med flere byer.

Soldater fra ISIL inntok i begynnelsen av 2014 Fallujah og Ramadi vest i Irak, og iverksatte deretter i juni en større offensiv i nord, og tok kontrollen med landets nest største by, Mosul; deretter Tikrit. De angrep også landets største oljeraffineri, i Baiji. Samtidig tok kurdiske styrker kontroll over Kirkuk, for å forhindre jihadistene i å ta byen, som er strategisk viktig for de kurdiske selvstyreområdene og oljeforekomstene i denne del av Irak.

Utviklingen i juni 2014 og deretter, førte til at den politisk-militære konflikten i Irak ble betegnet borgerkrig. Det skyldes at flere irakiske militsgrupper støttet ISIL/IS, som møtte liten motstand fra irakiske regjeringsstyrker da den rykket fram i Nord-Irak. Denne situasjonen, forsterket av voldsbruk med terroraksjoner også i hovedstaden Bagdad, ble ansett som en trussel både mot Irak som statsdannelse og forverret ytterligere av situasjonen i regionen. Flere sunni-militsgrupper, så vel som tidligere medlemmer av det avsatte Baath-regimet, sluttet seg til opprøret drevet fram av ISIL, rettet mot den sjiadominerte irakiske regjeringen ledet av statsminister Nouri al-Maliki.

Jihadister fra flere land – såkalte fremmedkrigere – sluttet seg også til ISIL, inklusive fra Norge. Utviklingen svekket regjeringen i Bagdad samtidig som den styrket de regionale myndighetene i det selvstyrte kurdiske området.

ISIL møtte liten motstand fra regjeringsstyrkene, og det ble rapportert om massehenrettelser av regjeringssoldater, før det ble iverksatt motangrep – blant annet for å stanse framrykkingen mot Bagdad. Like fullt lykkes det gruppen å rykke fram, og å true også Erbil og Bagdad, i august.

Trusselen mot den irakiske statsdannelsen førte til at Iraks regjering oppfordret til militær assistanse fra USA, som besluttet å sende et mindre antall militært personell til landet – i første omgang for å beskytte amerikanske interesser.

Irak anmodet også om amerikansk flybombing av ISIL. Etter at USA først avviste dette, besluttet president Barack Obama å angripe de framrykkende ISIL-styrkene, som en humanitær intervensjon i en situasjon med fare for folkemord. Bombingen startet 8. august 2014, og ble etterfulgt av flyslipp med nødhjelp. Obama uttalte at det ikke var aktuelt å sette inn amerikanske bakkestyrker. Flere militære rådgivere ble deretter sendt til irakisk Kurdistan.

Flere land drøftet inngripen i situasjonen, og Frankrike besluttet å bistå kurdiske styrker med våpenhjelp. Danmark og Norge var blant de land som vedtok å stille lufttransportkapasitet til disposisjon. Den norske regjering besluttet 15. august å tilby et militært transportfly til en internasjonal humanitær innsats, men ikke å bidra til en militær unnsetning. Under NATO-toppmøtet i Wales i september ba Obama flere land om å slutte seg til en internasjonal koalisjon for å bekjempe IS. Han kunngjorde deretter en økning av den militære støtten til Irak som ledd i kampen mot IS.

Den sjiadominerte irakiske ledelsen har etablert et godt forhold til Iran, og da Iraks regjering ble truet, førte det til at iranskstøttede militsgrupper ble forflyttet fra krigen i Syria til Irak. Det ble samtidig spekulert i om Iran og USA ville ha tilstrekkelig sammenfallende interesser i å bekjempe jihadistene til at de to landene gikk sammen om felles aksjoner. Iran og USA har vært politiske motstandere siden revolusjonen i Iran 1979.

Irak er en kunstig statsdannelse med historiske indre motsetninger. Dette gir grobunn for konflikter, også borgerkrig, med en oppløsning av den irakiske stat som mulig utfall. En deling av landet ville naturlig skje i tre hovedområder: et sjiadominert sør, et sunnidominert sentrum og et kurdisk nord. ISILs erobring av deler av det nordlige Irak, og etableringen av et kalifat som omfatter dette området, er en ytterligere trussel overfor den irakiske stats eksistens.

Kurderne ønsker en egen stat, ikke kun i Nord-Irak, men i hele det kurdiskbebodde området i Midtøsten. Sjiaer og sunnier er delt etter tro, men skillet er tradisjonelt ikke sterkt når det kommer til politikk; da er de begge først og fremst irakere og arabere – og en irakisk nasjonalisme har overlevd perioden med invasjon, okkupasjon og borgerkrig. En sterk allianse mellom Iraks arabiske og Irans persiske sjiaer holdes derfor som lite sannsynlig, selv om det er sterke religiøse bånd mellom dem.

Det moderne Irak har stort sett blitt styrt av en sunnidominert elite, som har favorisert sine egne og den sentrale del av landet, mens sjiaene – som er den største gruppen – er blitt holdt nede. Og mens sjiaene har identifisert seg med Irak som stat, har mange sunnier forfektet en panarabisk ideologi. Under disse politiske og religiøse skillene er Irak samtidig, og mer grunnleggende, et samfunn med sterke familie-, klan- og stammebånd. Samtidig er det et sammensatt motsetningsforhold mellom Iraks arabiske befolkning og den kurdiske, hvor de sistnevnte – under amerikansk, britisk og fransk militær beskyttelse – fikk styre seg selv i irakisk Kurdistan i nord. I tillegg til en allerede sterk kurdisk nasjonalisme, har dette ført til forventninger om fortsatt selvstyre. Det er flere årsaker til motsetningene mellom arabere og kurdere i Irak, og disse ble forsterket ved at kurderne – ut fra egne, taktiske hensyn – støttet Iran i den første Golfkrigen.

Kurdistan har gjentatte ganger reist seg i opprør for selvstendighet eller selvstyre. I 1970 ble det etablert en kurdisk autonom region etter en avtale mellom den irakiske stat og kurdiske ledere, og en kurdisk lovgivende forsamling ble opprettet i Erbil. Området omfattet de kurdiske delene av de irakiske provinsene Erbil, Dahuk og Sulaymaniyah. Autonomien var i realiteten sterkt begrenset, og den irakiske stat kontrollerte og undertrykte også denne delen av landet. Dette førte til militær motstand fra den kurdiske geriljaen peshmerga.

Konflikten i Kurdistan toppet seg i 1974, da ca. 130 000 kurdere flyktet til Iran. Under den første Golfkrigen støttet kurderne til dels Iran mot Irak, noe som førte til represalier fra Saddam Hussein. 4000 kurdiske landsbyer ble ødelagt, og innbyggerne drevet på flukt. I 1988 ble over 5000 kurdiske sivile drept av kjemiske våpen mot den kurdiske byen Halabja. I 1991 kom det til et nytt opprør som igjen ble slått ned. I frykt for folkemord flyktet mellom én og tre millioner fra sine hjem, men mange ble forhindret fra å krysse grensen til Tyrkia og ble nærmest fanget i fjellene. Overfor en omfattende humanitær krise stilte Frankrike, Storbritannia og USA militære styrker for å beskytte kurderne, bistå til og beskytte hjelpearbeidet.

Som ledd i den humanitære operasjonen, ble det etablert «sikre soner» som ble overvåket gjennom håndhevelse av flyforbudssonen over det nordlige Irak. Dette førte i realiteten til at irakisk Kurdistan ble selvstyrt, og styrt gjennom samarbeid mellom de to partiene som siden 1970-tallet har dominert det politiske og militære liv i området: Kurdistan Democratic Party (KDP), etablert 1946 og fra 1979 ledet av Massoud Barzani, og Patriotic Union of Kurdistan (PUK), fra etableringen 1975 ledet av Jalal Talabani (Iraks president fra 2005).

En kurdisk nasjonalforsamling ble etablert i Erbil 1992, og ved valget samme år fikk de to partiene omtrent like stor oppslutning. Rivalisering mellom KDP og PUK brøt flere ganger på 1990-tallet ut i væpnet kamp, og irakisk Kurdistan var fra midten av 1990-tallet i praksis delt mellom de to partiene, med hovedseter i henholdsvis Erbil (KDP) og Sulaymaniyah (PUK). I 1996 ble et regionalt selvstyre etablert i Erbil, med en nasjonalforsamling og regjering. Høsten 1996 kjempet KDP og PUK mot hverandre, og for en tid allierte KDP seg med regjeringen i kampen mot PUK. Irakiske regjeringsstyrker gjennomførte en større offensiv i området 1996, og igjen året etter. Etter amerikansk mekling inngikk KDP og PUK våpenhvile i 1998.

Irakisk Kurdistan har eget flagg og egen valuta. I forbindelse med det irakiske valget 2005 gikk KDP og PUK sammen i Democratic Patriotic Alliance of Kurdistan. Også assyriske og turkmenske grupper stilte seg bak denne listen. I det parallelle valget til den kurdiske nasjonalforsamlingen fikk listen 90 prosent av stemmene.

Kurderne har den største ikke-statlige militærmakt i Irak, Peshmerga. Under invasjonen i 2003 kjempet den sammen med amerikanerne i nord og erobret store mengder våpen fra de irakiske styrkene. Peshmerga erobret hele det kurdiske området, og etter krigen ble styrkene opprettholdt med ca. 80 000 soldater. Kurderne ser Kirkuk som sin fremtidige hovedstad, men byen ligger i et omstridt, oljerikt område, og dens øvrige etniske grupper, særlig arabere og turkmenere, avviser å gjøre byen til kurdisk sete. I tillegg til tidvis spenning mellom de dominerende kurdiske partiene er det også motsetninger mellom kurdere, turkmenere og assyrere i regionen, så vel som mellom kurdere og arabere.

Flere regionale aktører er militært og politisk aktive i irakisk Kurdistan, blant annet nabolandene Iran og Tyrkia. Israel har i flere år vært aktiv i de kurdiske områdene og har gitt kurdisk gerilja opplæring – som et ledd i Israels bestrebelser på å demme opp for innflytelsen til anti-israelske sjiagrupper i regionen. De fleste kurdere er sunnier, og Israel ser på dem som en av svært få mulige ikke-arabiske allierte i Midtøsten. Den israelske aktiviteten i de kurdiske områdene skapte uro i Tyrkia, som også Israel samarbeider nært med.

Kurderne har vært en marginalisert og undertrykt del av det irakiske samfunn, men etter den andre Golfkrigen ble deres politiske situasjon vesentlig forbedret. Etter den tredje Golfkrigen er deres politiske innflytelse i Irak også styrket.

Storbritannias innflytelse i Irak var betydelig frem til revolusjonen i 1958, da Irak for en periode orienterte seg mot Kina og østeuropeiske stater. En vennskapsavtale med Sovjetunionen ble inngått i 1972. På 1980-tallet ble Frankrike Iraks viktigste våpenleverandør. Under den første Golfkrigen – mot Iran – fikk Irak støtte både fra Øst-Europa og Vesten, men støtten særlig fra Storbritannias og USA forsvant med Iraks invasjon og annektering av Kuwait i 1990. Etter frigjøringen av Kuwait i 1991 ble Irak forsøkt isolert gjennom FN-sanksjoner.

Mens USA begrenset angrepet på Irak i 1990–91, fjernet en USA-ledet koalisjon Saddam Hussein og Baath-partiet fra makten i 2003. Derpå fulgte et tiår med omfattende amerikanske militær og og økonomisk støtte til de nye irakiske makthaverne, samtidig som en irregulær militær motstand mot de amerikanske styrkene – og de irakiske regjeringsstyrkene – tiltok.

Irak har vært en av de mest kompromissløse motstandere av Israel, og deltok med styrker på arabisk side under den første arabisk–israelske krigen i 1948. Særlig under Saddam Hussein hadde irakisk politikk som mål å utslette landet. Israel gjennomførte i 1981 et bombeangrep mot Iraks atomreaktor Osirak utenfor Bagdad, og reduserte derved faren for at Saddam skulle komme i besittelse av kjernefysiske våpen, for ytterligere å kunne true Israels eksistens. Reaktoren var bygd med fransk teknologi. Irak skjøt scudraketter inn i Israel under den andre Golfkrigen, 1990–91.

Forholdet til nabolandet Iran har vært preget av en grunnleggende motsetning og mistro, både før og etter den første Golfkrigen, 1980–88. Da gikk Irak til militært angrep på Iran, og ble slått. Etter at den USA-ledede invasjonen av Irak, under den tredje Golfkrigen i 2003, førte til  regimeskifte, har forholdet mellom Irak og Iran etter hvert forbedret seg. Dette skyldes særlig at det sunni-dominerte Baath-regimet ble fjernet, og et sjia-dominert regime kom til makten. Særlig som følge av krigen mot Den islamske stat (IS), fra 2014, har Irans innflytelse i Irak økt. Iranske styrker har bidratt i kampen mot terrorgruppen i Irak.

Iraks forhold til Syria har vært vekslende, fra irakisk kritikk av Syrias rolle i Libanon og Syrias deltakelse i den flernasjonale koalisjonen i den andre Golfkrigen – til Syrias støtte til Saddam forut for og under den tredje Golfkrigen. Som følge av at IS i 2014 utropte en selverklært stat, og et kalifat, som omfattet både Irak og Syria, har de to land hatt sammenfallende interesser i å bekjempe gruppen, men begge regimer har primært vært opptatt med sammensatte konflikter og kamper i hvert sitt land. Forholdet til Syria har også vært økonomisk betinget; Syria ser seg tjent med å la Irak eksportere olje over syriske havner, noe Irak gjorde seg nytte av under sanksjonsperioden på 1990-tallet.

Under sanksjonsperioden var Jordan Iraks viktigste bindeledd til omverdenen. Jordan var samtidig et senter for irakisk opposisjon, og irakiske jihadister ble infiltrert til Irak gjennom Jordan. Iraks forhold til Tyrkia har variert en del, og har særlig vært preget av det kurdiske spørsmålet. Tyrkia har fryktet signaleffekten av kurdisk selvstyre i Irak og har engasjert seg militært i irakisk Kurdistan, dels med spesialstyrker, dels gjennom regulære invasjoner – særlig rettet mot den kurdiske PKK-geriljaen.

Statsoverhoder i Irak Den islamske stat (IS)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.