Landskap på Balkan, i det nordvestre Hellas og sørlige Albania, mellom Ambriabukta (sør) og Vlorëbukta (nord), i øst avgrenset av Pindosfjellene.

Den dinarisk-greske foldesone fyller opp landet med fjellkjeder, som går nordvest–sørøst og deler det opp i delvis avløpsløse bassenger med liten kontakt med hverandre. Kystfjellene faller bratt av mot sjøen.

Befolkningen, epirotene, var muligens et illyrisktalende folk. I sør anla grekere, særlig dorere, kolonier og øvet innflytelse på de opprinnelige innbyggerne. De viktigste av de mange stammer var khaonene og thesprotene. Senere fikk molossene størst betydning.

Pyrrhos (død 272 f.Kr.) gjorde Ipiros til et mektig kongerike. Etter hans død forfalt kongedømmet, og Ipiros ble en forbundsrepublikk. I 168 hjalp Ipiros kong Persevs av Makedonia i krigen mot romerne. Til gjengjeld herjet Aemilius Paullus Ipiros på det grusomste og solgte 150 000 innbyggere som slaver. Ipiros ble romersk provins (Epirus), senere med skille mellom en nordre og en søndre del. På 600-tallet e.Kr. trengte slaviske folk inn. På 1200-tallet var Ipiros et selvstendig despotat til 1318. 1348 kom landet under Serbia. Før den tyrkiske erobring 1430 dannet Ipiros et eget grevskap. På 1800-tallet stod landet under Ali Pasha. Den sørligste delen ble 1881 avstått til Hellas, den nordlige delen i 1913. Men opprettelsen av et selvstendig Albania førte til strid om Nord-Ipiros, og den ble avgjort til Albanias fordel ved intervensjon av stormaktene 1913 og av Folkeforbundet 1923. Grensestrøket led meget under den greske borgerkrig 1945–50.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.