Vulkanutbrudd på Io fotografert fra Galileo 26. november 1999. Det aktive området er ca. 25 km langt og en km høyt. Varmen i utbruddet var høyere enn det man har registrert ved vulkanutbrudd på Jorden. Strålingsenergien fra lavaen var så høy at kamerates detektor ble ødelagt. De aktive områdene ble derfor gjengitt i hvitt.

NASA. fri

Io, den innerste av Jupiters 4 galileiske måner. Den kretser rundt planeten i en avstand av 422 000 km. Ios diameter er 3630 km, densiteten er 3570 kg/m3, og refleksjonsevnen er høy (albedo 0,63).

Fotografier fra Voyager 1 (1979) avslørte en overflate dekket av brungul svovel og svovelforbindelser og en mengde irregulære, vulkanske kratere, men ingen meteorkratere. Det finnes også fjell på Io. Ni av vulkanene var aktive da Voyager 1 passerte, og én sprutet svovel i en soppformet sky med høyde og radius 100 km. To av vulkanene var stilnet da Voyager 2 passerte 4 måneder senere. Den største vulkanen, Pele, har avsatt konsentriske ringer med opptil 1400 km diametre. Fra munningen av en annen vulkan, Loki, renner mørk, smeltet svovel ut i lange striper. Den vulkanske aktiviteten var forutsagt på grunnlag av de sterke tidevannskreftene som Io utsettes for fra Jupiter og fra nabomånen Europa. Ionisert gass fra utbruddene (svovel, oksygen og hydrogen) legges igjen som en ring i månens bane. Både Io selv og denne gassen vekselvirker med Jupiters magnetosfære og sender ut radiostråling og polarlys. I desember 1995 passerte Galileo-sonden nær opptil Io. Under denne og flere senere passeringer av månen, har romsonden påvist temperaturer på opptil 1750 °C i noen vulkanmunninger, som det strømmer flytende lava ut av i tillegg til svovelforbindelser. Io er det mest vulkansk aktive legemet i hele solsystemet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.