internasjonal miljørett – Store norske leksikon

Internasjonal miljørett er en samlebetegnelse på den delen av folkeretten som omhandler statenes rettigheter og forpliktelser til å bevare miljøet og forvalte naturens ressurser.

Statenes suverene rettigheter over egne naturressurser og miljø, er utgangspunktet i folkeretten. Aktiviteter knyttet til forvaltning og bruk av ressurser kan få skadevirkninger utenfor eget territorium, innenfor grensene til andre land eller i fellesområder, slik som på åpent hav. Mange miljøproblemer er også av en slik global karakter at de bare kan løses eller begrenses av statene i fellesskap og gjennom samarbeid. Den internasjonale miljøretten er derfor nødvendig for å løse globale spørsmål eller grenseoverskridende problemer slik som klimaendringer som følge av utslipp av klimagasser, forurensning eller tap av det biologiske mangfold.

Utviklingen av den internasjonale miljøretten har vokst raskt fram etter den første FN-konferansen i Stockholm i 1972. Resultatet fra denne konferansen var Stockholmerklæringen hvor viktige prinsipper ble formulert og tatt inn i erklæringen.

Rettskilder i den internasjonale miljøretten

Den internasjonale miljøretten består av flere rettskilder, hvor de viktigste er sedvanerettslige prinsipper og traktater eller konvensjoner. Mens sedvaneretten er rettslig bindende for alle stater, er internasjonale konvensjoner bare bindende for stater som har sluttet seg til dem. Også andre rettskilder, som ikke er rettslig bindende, slik som vedtak fra institusjoner og organisasjoner, som for eksempel Rio-erklæringen vedtatt av FN i 1992, er vanlig innenfor den internasjonale miljøretten. Slike ikke rettslig bindende kilder kan likevel få rettslig betydning ved å vise retning for den framtidige rettsutviklingen eller som argument ved tolkning av andre rettslige bindende kilder, slik som for eksempel konvensjoner.

Sedvanerettslige prinsipper

Sedvanerett etableres gjennom langvarig praksis av et betydelig antall stater og under overbevisning om at praksisen er i overensstemmelse med gjeldende rett (opinio juris). Flere sedvanerettslige prinsipper som er vokst fram som en del av den alminnelige folkeretten er anvendt og har fått betydning på miljørettens område. Dette gjelder prinsippet om staters suverenitet, prinsippet om ikke å volde skade på andre staters territorium eller i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon og plikten for stater til å samarbeide med hverandre. Andre miljørettslige prinsipper er utviklet senere gjennom framveksten av den internasjonale miljøretten. Dette gjelder blant annet prinsippet om bærekraftig utvikling og føre-var-prinsippet. Selv om internasjonale domstoler og andre internasjonale tvisteløsningsorganer har referert til disse prinsippene i sine avgjørelser, er det uklart hvilken status disse miljørettslige prinsippene har og hvorvidt de er anerkjent som internasjonal sedvanerett eller ikke.

Internasjonale konvensjoner

Den internasjonale miljøretten er i stor grad utviklet gjennom stadig nye avtaler mellom statene. Internasjonale konvensjoner vedtas både på globalt og regionalt nivå. Noen av de første internasjonale konvensjonene som ble vedtatt innenfor miljøretten gjaldt vern av det marine miljøet mot forurensning. Regler for å beskytte havet som følge av forurensning fra skip ble vedtatt av statene som følge av store ulykker som medførte oljeutslipp og skade på naturen. Havrettskonvensjonen som ble vedtatt i 1982 inneholder en egen del, del XII, som omhandler regler for å bevare og verne det marine miljøet. Regler for å forhindre luftforurensning, klimautslipp og beskyttelse av ozonlaget er et annet viktig felt innenfor den internasjonale miljøretten. Internasjonale konvensjoner er også avgjørende for å sikre bevaring av planter og dyr og viktige naturområder. Konvensjonen om biologisk mangfold som ble vedtatt i 1992 er en særlig viktig global avtale på dette området.

Den internasjonale klimaretten er vokst fram som en ny del av den internasjonale miljøretten. I FNs klimakonvensjon av 1992 og i Parisavtalen fra 2015 finner vi forpliktelser for statene til å redusere utslipp av klimagasser og til å tilpasse seg virkningene av klimaendringene.

Internasjonal miljøretts betydning for norsk rett

Folkeretten er et eget rettssystem, og på grunn av at det dualistiske prinsipp gjelder i norsk rett, gjelder ikke folkerettslige forpliktelser direkte. Folkerettslige forpliktelser må derfor gjennomføres i norsk rett, for eksempel gjennom en lov eller en forskrift. Det finnes flere eksempler på miljørettslig lovgivning som er vedtatt på bakgrunn av konvensjoner som Norge har sluttet seg til, slik som miljøinformasjonsloven og naturmangfoldloven. Også Grunnloven § 112 første ledd nedfeller direkte og mer indirekte internasjonale miljørettslige prinsipper, og bestemmelsens andre ledd om miljøinformasjon og konsekvensutredning bygger på blant annet Århuskonvensjonens forpliktelser.

Dersom det er konflikt mellom en norsk regel og en internasjonal regel, gjelder prinsippet om norsk retts forrang. Norsk rett presumeres likevel å være i samsvar med folkeretten (presumsjonsprinsippet). Det innebærer at en norsk regel må tolkes og anvendes i overensstemmelse med den internasjonale regelen.

Norske domstoler har også i sin praksis trukket inn internasjonale regler som et tolkningsmoment ved fortolkningen av norske regler på miljørettens område. Et kjent eksempel er «Hønsehaukdommen», Rt. 1997 s. 1341. I denne dommen kom Høyesterett til at Bernkonvensjonen ga støtte til en noe utvidende tolkning av forsvarsregelen i viltloven slik at en småbruker som skjøt og drepte en hønsehauk som angrep hønene hans, ble frifunnet. Et annet eksempel på at betydningen av Bernkonvensjonen vurderes av Høyesterett, finner vi i HR-2021-662- A. Her kom Høyesterett til at tre fellingstillatelser av ulv gitt i med hold av naturmangfoldoven § 18, ikke var i strid med rovviltforskriften eller Bernkonvensjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Hans Chr. Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett, 6. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2022.
Inge Lorange Backer, Innføring i naturressurs- og miljørett, 5. utgave, Gyldendal, Oslo 2012.
Geir Ulfstein, «Internasjonal miljøretts stilling i norsk rett», Lov og Rett 1999 s. 402–417.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Miljørett

Ingvild Ulrikke Jakobsen

Professor, UiT – Norges arktiske universitet