Innlandets geologi

Galdhøpiggen og det meste av Jotunheimen for øvrig preges av Jotundekkets harde og motstandsdyktige bergarter. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Hedmarken - bygdene omkring Hamar - domineres av foldede kambrosiluriske avsetningsbergarter: kalkfjell i Furuberget, Hamar kommune.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Høsbjørkampen i Ringsaker: skyvedekke av sparagmitt skjøvet inn over løsere kambrosilurbergarter i forgrunnen.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Innlandets berggrunn består av grunnfjell lengst i sørøst og nordvest. Mellom grunnfjellsområdene er en bred sone med noe yngre bergarter som ikke er stedegne, men skjøvet over lange avstander i sørøstlig retning under den kaledonske fjellkjededannelsen.

Sør for en linje mellom Stange på Hedmarken og Nybergsund i Trysil tilhører berggrunnen det sørøstnorske grunnfjellsområdet, med granitt, gneis og granodioritt eldre enn 1650 millioner år. Topografien i dette området er relativt ensartet med forholdsvis lave, skogkledde åser med slake dalsider og elver som flyter rolig. Grunnfjellsområdet hever seg nordover og når ved svenskegrensen i Trysil så vidt over 1000 moh. Grunnfjellet forvitrer langsomt og gir dårlig jordsmonn.

Den sørvestlige delen av fylket, nordover til bygdene omkring Mjøsa og Randsfjorden, tilhører Oslofeltet. Her veksler næringsrik kalkstein og leirskifer fra kambrosilur på Hedmarken, Toten og Hadeland med intrusive bergarter fra perm i Skreia.

I hoveddalførene Østerdalen og Gudbrandsdalen og fjelltraktene mellom disse består berggrunnen av næringsfattig sparagmitt, en lett omdannet kvartsrik sandstein fra eokambrium (senprekambrium). Sparagmitten er opprinnelig skjøvet til sin nåværende plass fra nordvest, helt i sør er den skjøvet over de yngre, kambrosiluriske skifrene på Hedmarken. Sparagmitten består av mer eller mindre flattliggende lag som elver og breer senere har skåret seg til dels dypt ned i. Allerede like nord for Hedmarken, i de søndre delene av Hedmarksvidda, når sparagmittåsene en høyde av 600-800 moh., herfra stiger terrenget til topper på over 2000 m i Rondane.

Nord for en linje fra Tynset til Dombås kommer man over i bergarter tilhørende den kaledonske fjellkjeden. Denne domineres av Trondheimsfeltets sterkt omdannede kambrosiluriske skifere, gjennomsatt av magmatiske bergarter i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefolding. På grensa mellom disse intrusivene og sedimentbergartene får man utfelt kis, som har gitt opphav til flere forekomster som det har vært drevet gruvedrift på.

Sentralt i den kaledonske foldesonen finner vi Jotunheimens harde, prekambriske dypbergarter med de høyeste fjelltoppene i landet. Jotundekket er deler av et stort skyvedekke som under fjellkjededannelsen ble skjøvet inn over yngre sedimentbergarter (leirskifer), og mange steder i randsonen finner man derfor fyllitt (omdannet leirskifer). Fyllittområder finner man sørover til Land og Sør-Aurdal og østover nesten til Gudbrandsdalen.

Den nordvestligste delen av fylket, Skjåk og Lesja, har grunnfjellsbergarter som er sterkt omdannet under den kaledonske fjellkjededannelsen til gneiser og migmatitter.

Løsmasser

Innlandet skiller seg fra andre fylker ved at berggrunnen over store områder er dekt av morene av en viss mektighet. Det er en sammenheng mellom berggrunnens mineralsammensetning og morenens beskaffenhet, slik at sure og næringsfattige bergarter gir en næringsfattig morene, mens kalk- og leirbergarter gir næringsrik morene og god dyrkingsjord. Stedvis finnes store myrområder, i sær utmerker Hedmarksvidda seg med vide myrstrekninger.

De lavestliggende delene av Odalen, Glåmdalen og Eidskog ligger under marin grense, og har avsetninger av marin leire og silt. Glåmdalen videre nordover til Elverum har etter norske forhold en svært bred og flat dalbunn og vide elvesletter med sandjord. Også i Nord-Østerdal er elveslettene med sandjord viktig for jordbruket. Her finnes for øvrig mektige breelv- og bresjøavsetninger fra slutten av siste istid.

I høyfjellet er morendekket svært tynt eller fraværende. Derimot finnes i Rondane og deler av Jotunheimen store områder med blokkmark, dannet ved frostsprengning.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Inge Bryhni, Arvid Nøttvedt og Ivar B. Ramberg (red.): Landet blir til: Norges geologi. Trondheim, 2006.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg