OrganisasjonOppettelsen av INMARSAT ble forberedt gjennom 1970-årene gjennom en rekke forhandlingsmøter med til dels ganske vanskelige motsetninger ut fra ulik samfunnspraksis og politiske forutsetninger. Organisasjonen ble basert på to internasjonale avtaler utviklet med støtte fra IMCO (Intergovernal Maritime Consultative Organisation, nå IMO: International Maritime Organisation):a) Konvensjonen  mellom de Statlige Partnere ("State Parties"); - en offentlig myndighet i hvert medvirkende land, ogb) Driftsavtalen  mellom offentlige eller private televirksomheter (en for hver Statlig Partner), benevnet som Underskrivere ("Signatories") og utpekt av hver sin stat.

Organiseringen ble avtalt slik:a) En Forsamling  ("Assembly") med de Statlige Partnerne, hver med en stemme, skulle behandle policyspørsmål og langtidsmål for organisasjonen.b) Et Råd  ("Council") sammensatt av 22 Underskrivere, eller grupper av slike, skulle ta beslutning om alle finansielle, driftsmessige, tekniske og administrative spørsmål, samt være ansvarlig for romsegmentet (satellittkapasitetene) til bruk i organisasjonen. Rådet (Council) var etter norsk språkbruk i realiteten organisasjonens styre. c) Et Direktorat  som utøvende organ for organisasjonen, ledet av en Generaldirektør som ansvarlig representant for organisasjonen. Investeringer for romsegmentet ble innledningsvis betalt av Underskriverne og tilbakebetalt ut fra driftsinntektene.

Liberaliseringen av telekommunikasjonene og utviklingen av skarp konkurranse førte til at INMARSAT i 1999 ble omorganisert til en struktur som privat virksomhet. Underskriverne mottok normale aksjer for sine eierandeler i fellessystemet. Driftsavtalen ble avviklet, mens Konvensjonen ble tilrettelagt for tilsyn med den globale nødmeldetjenesten, - dette gjennom Forsamlingen som nå er utvidet til 88 medlemmer.

I slutten av 1960-årene vare det mye tvil om de tekniske og kostnadsmessige mulighetene for et maritimt satellittsystem. Men Televerketi Norge var våken for tanken og betalte allerede i 1968 et forskningsprosjekt hos ELAB ved NTH. Samtidig startet det nyetablerte Televerkets forskningsinstitutt (TF) MARSAT- prosjektet om emnet, som også hentet viktige bidrag fra betalte studier utført ved bedriften Nera ASA og fra ELAB. Dette gav Norge underlag til å lede an for de maritime interesser under Den internasjonale teleunions (ITUs) konferanse i 1971 om tildeling av radiofrekvenser for satellitter. Land som var interessert i emnet deltok fra 1972 i en internasjonal ekspertgruppe PE ("Panel of Experts on Maritime Satellites") for å utrede tekniske, operative, administrative og institusjonelle aspekt av et globalt maritimt satellittsystem. Sovjetsamveldet la på samme tid frem et forslag om å opprette en egen interstatlig organisasjon for formålet.

I påfølgende møter ble en rekke vanskelige spørsmål gradvis avklart. Norge var her en meget aktiv pådriver. Hovedforhandlerne var Ole Johan Haga fra Televerket, professor Finn Seyersted for Utenriksdepartementet og Kjell Skar fra Samferdselsdepartementet. Professor Seyersted ble ordfører for gruppen som laget utkast til de to ovennevnte avtalene, og han satset på en klarere og mer presis språkføring enn vanlig for anglosaksisk juss. Norge spilte gjentatte ganger uformelle meglerroller, særlig mellom USA og Sovjetsamveldets synspunkter. Det første møtet i Rådet startet 17. juli 1779, og det hadde norsk ordfører; - Ole Johan Haga.

Innenfor europeisk romsamarbeid (ESA) skulle to prøvesatellitter (OTS) skytes opp i 1977, og dette gav mulighet for en sjømobil prøvetjeneste MAROTS fra 1978. Fra USA hadde selskapet COMSAT i 1968 etablert en sjømobil tjeneste Marisat med begrenset dekning. Disse to systemene hadde levetid kun til begynnelsen av 1980-årene og ble overtatt i 1981 av INMARSAT, som i første omgang leide spesielt tilpasset satellittkapasitet i fjernsambandselskapet Intelsat og det europeiske system Marecs. Fra 1991 fikk INMARSAT etablert sine egne satellitter i bane.

 

Den opprinnelige tjenesten i 1981, kalt "Standard A", formidlet analog telefoni og teleks. Ved en forsøksvis sammenkopling til det nye nordiske datanettet Datex som kom i drift fra samme tid, ble også demonstrert effektiv tekstoverføring med hastighet 2400 bit/s tvers gjennom begge nett. Et forbedret, digitalisert system "Standard B" fra 1993 var mer kosteffektivt og førte til reduserte bruksavgifter. "Standard C" er et minimalisert system med bitrate 600 bit/s for dataoverføring, teleks og nødsignaler, mens "Standard M" også tillater taleoverføring med lav bitrate. Disse to er egnet for landmobile brukere, og Telenor utviklet sammen med British Telecommunications en mini-M laptop terminal kalt Mobiq, leveringsklar i 1997. Siste utvikling for sjømobil bruk er "Fleet"-tjenestene for overføring av bitrater opp til 64 kbit/s.

Nå (2012) overstiger inntektene fra datatjenester de for telefoni. De nyere standardene muliggjorde bruk på landmobile enheter og i fly, så de opprinnelige avtaler ble tilpasset også dette. Aeronautiske tjenester ble introdusert i 1989 og landmobile tjenester i 1997.En tidlig målsetting for systemet var å skaffe forbedret nødkommunikasjon i forhold til det tidligere delvis ustabile HF radiosystemet som ble benyttet. For "the Global Maritime Distress and Safety System" (GMDSS) gav INMARSAT vesentlig forbedrede kommunikasjonsforhold.

Til tross for skepsis i begynnelsen, både fra den norske maritime næringen og fra forvaltningsorganer for norsk offentlig forskning, mente Televerket tidlig at sjømobil satellittkommunikasjon ville være en riktig og bærekraftig løsning for framtiden. I et utmerket faglig samvirke mellom Televerkets eksperter, Regjeringens representanter, forskningsinstitutter og industribedrifter maktet man fra norsk side å levere sentrale, til dels avgjørende bidrag til den internasjonale systemutviklingen. Videre ble det skapt en meget lønnsom og internasjonalt rettet norsk telekommunikasjonstjeneste og særdeles konkurransekraftig norsk industriproduksjon.

Samtidig fikk den norske maritime sektor førstehånds kunnskap og tilgang til moderne og framtidsrettet telekommunikasjon for effektivisering i drift av skip og rederier i en tid da datateknokogi ble tatt i bruk. Det brukerrettede prosjektet "Telematikk for skipsfarten" under Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd i de første 1980-årene ble således en overbygning mellom Norges Rederiforbund og rederiene, Televerkets tjenester og tilretteleggingen hos  Det Norske Veritas av effektiv skipsdrift.

 

Les også om INMARSAT under fagområdet "Moderne navigasjon".

Referanser:

 

1. "INMARSAT - An example of Global International Cooperation in the Field of Telecommunications",ved O. J. Haga, ITU Telecommunication Journal 1979, 341.16:621.396.9462. "INMARSAT - a success story!", ved Ole Johan Haga, Telektronikk 100(3), 97-112, 2004

3. "INMARSAT - Nordisk maritime jordstasjon på Eik", ved K. Solbakken, Telektronikk, 77 (1), 24-27, 1981

4. "INMARSAT - Systembeskrivelse", ved K. Solbakken, Telektronikk, 77 (1), 21-23, 1981

5. " INMARSAT - InternationalMaritime Satellite Organization", ved N. Grimsmo, A.Bøe,Telektronikk, 77 (1), 16-20, 1981

6. Mobil satellittkommunikasjon - Perspektiver for 1990-årene", ved O. J. Haga,Telektronikk, 87 (2/3), 231-236, 19917. Årsrapporter for Televerkets forskningsinstitutt 1968-1980, trykte hefter, Televerket

 

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.