Ingvil Havrevold

Havrevold vokste opp i Oslo i et intellektuelt miljø. Under andre verdenskrig flyktet familien til Sverige, og hun lærte seg svensk. Tilbake til Norge var feriestedet på Ålesøy møtested for kunstnere og forfattere. Eksponeringen for det vitale intellektuelle miljøet førte til at hun interesserte seg for kunst.

I 1963 begynte Havrevold i keramikk-klassen på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo. Der var Ingeborg von Hanno lærer i bistilling, mens Jens von der Lippe var avdelingsleder. I 1966 ble også Arne Åse timelærer. I perioden 1966–1967 hospiterte hun under skulptøren Nils Flakstad. Samtidig med studiene hadde hun verkstedpraksis et par somrer på et dansk pottemakerverksted og hos keramiker Ivar Tandberg.

I 1967 giftet hun seg med John Ellingsen og etablerte eget verksted i Oslo. Helt fra starten arbeidet Havrevold med høybrent steingods. Året etter etableringen fikk hun en datter. I stedet for å kun gå inn i mammarollen løste hun situasjonen ved å skaffe dagmamma fire dager i uken.

Omkring 1972 ble Havrevold kjent med keramikeren Erik Pløen. I perioden fra 1972 til 1974 fikk hun faglig veiledning av ham. Samtidig ble de et par. De bygget hus og verksted i Son i Vestby kommune ved Oslofjorden. Hun og datteren flyttet sammen med Pløen i desember 1973. Son ble snart et kreativt fristed for de to, og i 1976 giftet de seg.

I februar 1973 hadde Havrevold sin debut-separatutstilling på Landsforbundet Norsk Brukskunst (LNB) i Oslo. Der ble det vist drøye 100 gjenstander som hun hadde utført de siste par årene. Flesteparten av arbeidene var med to glasurer, en mørk og en lys. Hun uttalte at «noen gjenstander er åpne, i dem vender jeg meg liksom ut mot verden, andre ting, for eksempel enkelte krukker har bare en liten åpning, i dem lukker jeg meg inn i meg selv. Selvsagt er ikke alle krukker uttrykk for min sinnsstemning, men mye av det jeg stiller ut har for meg en svært privat karakter.» At Havrevold var så åpen om at hennes arbeider var selvbiografiske, har antagelig en sammenheng med livssituasjonen: først skilsmissen og så et nytt forhold. Allerede høsten 1973 hadde hun sin andre separatutstilling.

På «Tendenser 74» på Galleri F15 utstilte Havrevold og en rekke andre anerkjente kunsthåndverkere. Sammenfattende for utstillingens arbeider var at grensen mellom brukskunst/kunsthåndverk og fri billedkunst var på vei å bli utvisket. Havrevolds arbeider var betegnende for denne tendensen. Eneste måten å skille hennes vaser fra frie skulpturer var at de hadde en åpning på toppen.

Havrevold og Pløen var blitt et kjent par i keramikkmiljøet. I kjelleren hadde de hver sitt verksted. Hun hadde elektrisk ovn og han gassovn. I 1975 hadde de den første av flere utstillinger i hagen. Det var en enkel og uformell måte å vise keramikken på. Vaser og skulpturer ble plassert både inne og ute. Under utstillingen arbeidet de i verkstedet, og de besøkende fikk delta i prosessen.

På 1980-tallet begynte Havrevold i større grad å kjevle ut plater i leire i stedet for å dreie. Etterpå ble leiren dekorert ved å bli stemplet og risset, for så å bli satt sammen. Uttrykket var fragmentert og kunne ligne på keramikk fra arkeologiske utgravinger. Hun kombinerte gjerne en hvit og blå matt glasur som ble påført som om leiren var et lerret. Som resultat av fire–fem år med utprøvinger begynte i 1993 en ny kunstnerisk fase.

20 år etter debututstillingen presenterte Havrevold nye arbeider på Albin Upp Galleri i Oslo. De var først dreiet og etterpå modellert. Formspråket var mer samlende enn tidligere. Glasuren i pastellrosa og blå og overflatebehandlingen var mer behersket enn på 1980-tallet, likeså var helhetsinntrykket mer subtilt. Det viste seg snart at Havrevold hadde kort tid igjen. I 1996 fikk hun vite at hun var uhelbredelig syk, og hun døde samme år.

• Ingvil Havrevold i Norsk kunstnerleksikon
• keramikk

• Linder, Mats (2018). Ingvil Havrevold: organisk keramikk, Samler & Antikkbørsen 6/2018