Faktaboks

Ingrid Wigernæs
Født
22. februar 1928, Hemsedal
Død
2. desember 2023, Hemsedal
Virke
Skiløper og trener
Familie

Foreldre: Olav H. Løken (1897–1979) og Ingebjørg Haug (1898–1974).

Gift 23.6.1955 med Leif Wigernæs (10.9.1920–13.6.2005).

Ingrid Wigernæs
Ingrid Wigernæs vinner NM på ski i 1966.
Ingrid Wigernæs
Av /NTB scanpix.
Foto av Jentut'n
VM på ski i Holmenkollen i 1966. Langrenn, 3 x 5 km stafett for kvinner der Norge tok sølv. Berit Mørdre bæres på gullstol av Ingrid Wigernæs (t.h.) som gikk første etappe og Inger Aufles som gikk andre etappe.
Foto av Jentut'n
NTB.

Ingrid Wigernæs var en norsk langrennsløper og senere trener fra Hemsedal, som regnes som den fremste pioneren for utviklingen av norsk kvinnelangrenn på 1960-tallet. Hun var aktiv i 1950- og 1960-årene og ble frontfigur for «Jentut’n», de første norske kvinnelige langrennsstjernene.

Ingrid Wigernæs tok VM-sølv i stafett i Oslo i 1966, som en del av Jentut’n. Etter at hun la opp som aktiv samme år, ble hun trener for kvinnelandslaget i langrenn. Hun trente dermed Jentut’n som vant OL-gull i stafett i Grenoble i 1968. Wigernæs var selv OL-deltaker i Cortina d’Ampezzo i 1956 og Innsbruck i 1964. Hjemme i Norge vant hun sju NM-gull for seniorer i årene 1960–1966 – to på fem kilometer, tre på ti kilometer og to i stafett.

I likhet med flere andre av Jentut’n var klubben hennes Romerikslaget IL, Oslo.

Tidlige år

I oppveksten var Ingrid Wigernæs en aktiv deltaker i arbeidet på gården hjemme i Hemsedal. Slik ble hun glad i å bruke naturen, men idrett ble det ikke for henne. Mye av skylden for det får nok andre verdenskrig ta, den satte en stopper for alt organisert idrettsarbeid i den perioden da det hadde vært naturlig for Ingrid Wigernæs å begynne med aktiv idrett. Nå ble hun godt voksen før hun debuterte som skiløper.

Ingrid Wigernæs flyttet til Oslo, tok handelsskole og begynte å arbeide på kontor. Det var her hun mer eller mindre tilfeldig kom inn i skimiljøet. I 1956, 28 år gammel og gift, ble hun tatt ut til OL i Cortina. Hun startet dermed sent, men siden sporten var ny, var hun i godt selskap.

Karriere

Langrennsløper

Ingrid Wigernæs kledd i en lys og romslig skidress går diagonalgang i Frognerparken.
Ingrid Wigernæs i aksjon under Monolittrennet i Vigelandsparken i Oslo i 1954. 40 000 mennesker kom til skifesten.
Foto av Ingrid Wigernæs
NTB.

Midten og slutten av 1950-årene var en tung periode for norsk langrenn, bunnen ble nådd i VM i Lahtis i 1958. Kritikken etter denne fiaskoen ble særlig krass mot kvinnene, og man spurte om langrenn var en passende kvinneidrett. Utover i 1960-årene snudde det seg imidlertid gradvis både for Ingrid Wigernæs selv og for kvinnelangrenn i sin helhet. Fra 1961 til 1966 tok Wigernæs sju NM-gull. Det første av i alt fem individuelle mesterskap tok hun 1961, mens det ble to stafettgull for henne og hennes klubb Romerikslaget i 1965 og 1966, de første årene det ble arrangert langrennsstafett for kvinner i NM. Ingrid Wigernæs deltok også i OL i 1964, men det store gjennombruddet kom to år senere i VM-stafetten i Oslo.

Foran VM-stafetten 1966 var målsetningen å ta bronsemedaljen. Ingrid Wigernæs var startkvinne, og målsetningen laget hadde satt seg, ble mer enn oppfylt da Berit Mørdre Lammedal slo den svenske storløperen Toini Gustafsson i en spurt og sikret Norge sølvet bak Sovjetunionen. Dette ble et av de store VM-øyeblikkene for det norske publikummet. Laget fikk klengenavnet «jentut’n», hentet fra hemsedalsdialekten, og Ingrid Wigernæs ble forgrunnsfiguren for de første stjernene i norsk kvinnelangrenn.

Trener

Ingrid Wigernæs hadde vært både løper og trener fra 1965. Etter sølvet i Holmenkollen avsluttet hun sin aktive karriere, men fortsatte å trene de norske langrennskvinnene til 1969. Suksessen fortsatte for både henne og laget, i sin nye funksjon bidro hun til at laget tok OL-gull i 1968. Hun ble dermed sterkt delaktig i de første store seirene i norsk kvinnelangrenn. Hun har selv pekt på at suksessen til dels skyldtes hell. I 1966 traff de godt med smurningen, mens de i 1968 fikk ønskeføre samtidig som de andre nasjonene gjennomgikk et generasjonsskifte. Suksessen gjenspeilte ikke et reelt ønske om å satse like sterkt på kvinnelangrenn som på langrenn for menn. Den satsingen kom først et drøyt tiår senere. Seirene til «jentut’n» ble likevel den første milepælen i norsk kvinnelangrenn, og Ingrid Wigernæs var gjennom sitt trenerarbeid med på å legge grunnlaget for senere suksesser i idretten.

Utmerkelser

I 2021 ble Wigernæs utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Hun har en egen statue foran kommunehuset i Hemsedal, avduket i 2021. Denne viser henne og barnebarnet som skigåere. Ved avdukingen var Wigernæs kun den femte kvinnelige idrettsutøveren i Norge som har fått sin egen skulptur. De fire andre var Sonja Henie, Laila Schou Nilsen, Ingrid Kristiansen og Grete Waitz.

Datteren Ine Wigernæs (født 1969) deltok jevnlig i verdenscupen i langrenn i 1990- og 2000-årene. Hun var VM-deltager i Lahti i 2001.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • I. Wigernæs: Mot mål med jentut’n, 1967
  • R. Bryhn og K. A. Tvedt: Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg