Inge Heiberg

Høsten 1897 ble Heiberg ansatt som lege i Fristaten Kongo. Etter Kongokonferansen i 1884–1885 var Kongo blitt anerkjent som uavhengig stat, men var i realiteten kong Leopold 2. av Belgias private koloni. Leopold hadde bruk for kompetanse på mange områder og rekrutterte fagfolk fra hele Europa. Fra Norge kom en rekke sjøfolk, en del offiserer og en mindre gruppe leger, jurister og andre yrkesutøvere. Regimet tok ut Kongos ressurser med hard hånd og fikk snart ord på seg for å være et av de mest brutale i samtiden. Da Inge Heiberg kom, var det allerede en sterk internasjonal opinion mot kong Leopolds utnyttelse av Kongo, og i 1908 måtte kongen gi fra seg kolonien til den belgiske stat. Fra da av ble kolonien kalt Belgisk Kongo.

Få kilder forteller oss hvordan nordmennene så på dette brutale regimet. I et intervju i 1906 uttalte Inge Heiberg at nå hadde regimet fått slutt på «negerplagingen». Han hadde ellers et positivt syn på de innfødte, men mente – i likhet med andre samtidige europeere – at korporlig avstraffelse var nødvendig som del av siviliseringsprosessen og for å opprettholde disiplinen.

Heiberg arbeidet gjerne i fjerne og urolige områder. De første årene tilbrakte han i Lado-enklaven helt inne ved Nilens kilder. I 1902–1903 var han tilbake i Europa og studerte blant annet tropesykdommer ved School of Tropical Medicine i Liverpool. De to neste årene deltok han i en større ekspedisjon for å studere sovesyke. Etter det slo han seg ned i Ibembo, der han etablerte et hospital for sovesyke. I brev fra denne perioden står han frem som en lykkelig mann som har funnet sin livsoppgave.

I 1911 ble Heiberg utnevnt til Médicin en chef (medisinaldirektør) i Belgisk Kongo, med ansvar for både det militære og sivile helsevesenet. Dermed måtte han flytte fra Ibembo ned til hovedstaden Boma.

Heiberg drev også en betydelig innsamlingsvirksomhet under oppholdet i Kongo. Allerede i 1903 skjenket han en stor samling gjenstander til det nybygde Etnografisk museum i Kristiania. Etter hvert ble han museets største donor, og som takk for gavene ble han i 1908 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han bidro også til Zoologisk museums samlinger, om enn i mindre grad. I et brev fra 1909 beskrev han alt strevet han hadde hatt for å skaffe museet en utstoppet fullvoksen elefant. Dessverre var det forgjeves; elefanthuden ble markspist i regntiden.

Inge Heiberg var en stillfarende mann som fortalte lite fra sitt eksotiske liv. Men familien husker ennå noen historier: Det blir sagt at han i en nødssituasjon langt fra sivilisasjonen skulle ha operert seg selv for blindtarmbetennelse ved hjelp av en innfødt medhjelper og et speil. Etter mer enn 20 år i tropene kom han syk og utslitt hjem til Norge våren 1920 og døde samme år.