Inga Ravna Eira

Inga Ravna debuterte som forfatter i 1979 med barneboka Guovdageainnu mánát muitalit. Elevene hennes fortalte historier, og hun illustrerte boka. I 1992 kom hennes andre barnebok, Mellet, med illustrasjoner av Iver Jåks.

I 1989 debuterte hun som lyriker i diktantologien Savdnjiluvvon nagir, sammen med Kaia Nilsen (1923–2006) og Ellen Marie Vars. I 1997 ble hennes første diktsamling utgitt: Lieđážan, med illustrasjoner av Maj-Lis Skaltje. Boka ble nummer to i samisk skjønnlitterær konkurranse som Davvi Girji os og Sparebanken Nord-Norge arrangerte i 1996. Graviditet og fødsel er sentrale temaer i diktene, og tryggheten dikterjeget føler ved sin nærhet til de samiske urmødrene Sáráhkka og Uksáhkká i tiden før og etter fødselen. Boka er gjendiktet til norsk ved forfatteren og Kari Wattne med tittelen Elskede lille blomst (2003).

I 2009 ble Eiras andre diktsamling publisert, med tittelen eadni ganjaldii mu fuolppuid. Eiras siste diktsamling, Ii dát leat dat eana, kom i 2018. Diktene tematiserer utfordringene menneskeheten står overfor med hensyn til forurensning. Hvilken jord er det vi ønsker å etterlate til våre etterkommere? Dikterjeget, gjennom stemmen til den mytologiske gudinnen Uksáhkka, forstår ikke hvor man er havnet, da dette ikke er den jorda vi fikk i arv. Hun kjenner den ikke igjen, og roper ut sin fortvilelse. Menneskene har ikke fulgt de forpliktelsene vi har til å ivareta denne arven. Nærheten til de de andre samiske urmødrene er også tilstede i diktene.

Eiras siste diktsamling Gáhttára iđit/Vokterens morgen/The Guardian's Dawn ble publisert i 2019. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2021, for det samiske språkområdet. I denne diktsamlingen er nærheten til naturen, geografiske steder og arbeidet i reindrifta sentrale bilder. Vi må som mennesker som lever av denne jorda, kjenne historien, for å vite at vi har en framtid. Dikterjegets undring over gamle graver, følelsen av å være på en hellig plass og tilstedeværelse i det landskapet der mennesker før oss har flyttet, jobbet og levd, gir samhørighet til tidligere levde liv. Det konkrete landskapet gir en håndfast samhørighet mellom fortida og vår egen samtid. Det er den samme jorda vi lever på, og av, som de før oss. Diket «Doggi lágga» er et av de mest innovative og spesielle diktene i boka. Det handler om tarmene til reinen, som brukes til å lage blodmat, og er tidligere lest opp av forfatteren som nærmest en form for rap. Boka er gjendiktet til norsk av forfatteren, og til engelsk av Kari Vatne.