Inga Ravna Eira

Faktaboks

Inga Ravna Eira
Født
30. mai 1948, Kárášjohka/Karasjok

Inga Ravna Eira er en samisk forfatter, lærer, oversetter og joiker fra Kárášjohka/Karasjok i Finnmark, hvor hun også er bosatt. Eira skriver på nordsamisk og har gitt ut flere diktsamlinger, både for voksne og for barn og ungdom. Hun er lærebokforfatter og har vært leder for Sámi girječálliid searvi/Samisk forfatterforening. For sin siste diktsamling Ii dát leat dat eana (2018), ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris 2019 for det samiske språkområdet.

Som mange andre samiske forfattere, uttrykker Eira seg gjennom flere kunstneriske uttrykk. Hun har ved flere anledninger hatt opplesning av sine dikt, i grenseland mellom rap og slam-poesi. Hun har arbeidet med performance-forestillinger sammen med andre kunstnere, og hun har framført sine dikt på musikkpoesi-forestillinger.

Forfatterskap

Barnebøker

Inga Ravna debuterte som forfatter i 1979 med barneboka Guovdageainnu mánát muitalit. Elevene hennes fortalte historier, og hun illustrerte boka. I 1992 kom hennes andre barnebok, Mellet, med illustrasjoner av Iver Jåks.

Lyrikk

I 1989 debuterte hun som lyriker i diktantologien Savdnjiluvvon nagir, sammen med Kaia Nilsen (1923–2006) og Ellen Marie Vars. I 1997 ble hennes første diktsamling utgitt: Lieđážan, med illustrasjoner av Maj-Lis Skaltje. Boka ble nummer 2 i samisk skjønnlitterær konkurranse som Davvi Girji os og Sparebanken Nord-Norge arrangerte i 1996. Graviditet og fødsel er sentrale temaer i diktene, og tryggheten dikterjeget føler ved sin nærhet til de samiske urmødrene Sáráhkka og Uksáhkká i tiden før og etter fødselen. Boka er gjendiktet til norsk ved forfatteren og Kari Wattne med tittelen Elskede lille blomst (2003).

I 2009 ble Eiras andre diktsamling publisert, med tittelen eadni ganjaldii mu fuolppuid. Eiras siste diktsamling, Ii dát leat dat eana, kom i 2018. Diktene tematiserer utfordringene menneskeheten står overfor med hensyn til forurensning. Hvilken jord er det vi ønsker å etterlate til våre etterkommere? Dikterjeget forstår ikke hvor man er havnet, da dette ikke er den jorda vi fikk i arv. Menneskene har ikke fulgt de forpliktelsene vi har til å ivareta denne arven. Nærheten til de samiske urmødrene er også tilstede i denne diktsamlingen. Som et rop om hjelp påkaller dikterjeget Uksáhkká, for råd i denne fortvilte situasjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg