internasjonale operasjoner

Internasjonale operasjoner varierer stort i tidsrom og størrelse, oppgaver og organisering. De kan ha rent defensive (fredsbevarende) oppdrag, og løses av ubevæpnede observatører eller av væpnede styrker, eller de kan ha mer offensive (fredsopprettende) mandat, med anledning til å bruke våpen også ut over selvforsvar, særlig for beskyttelse av sivile.

Internasjonale operasjoner er først og fremst et politisk–diplomatisk virkemiddel. Militære styrker kan blant annet bidra til å overvåke en våpenhvile eller fredsavtale, forhindre krigshandlinger og overgrep, og legge til rette for fredsprosesser og valg, men de vil i seg selv ikke løse noen konflikter.

De militære styrkene skal understøtte politiske og diplomatiske prosesser. Operasjonene er derfor ment å ha begrenset varighet. Om ikke en politisk løsning på konflikten finnes, kan en styrke bli stående over lang tid, forutsatt at mandatet forlenges.

Enkelte operasjoner kan ha karakter av å være et mer kortsiktig militært middel, for eksempel for å forhindre overgrep mot sivile.

• Les mer om fredsbevarende operasjoner og Norges deltakelse i internasjonale operasjoner.

Det er ingen presis definisjon av internasjonale operasjoner. Forskjellige land har ulike tilnærminger, både politisk og juridisk.

Internasjonale militære operasjoner har røtter tilbake til mellomkrigstida og Folkeforbundet. Folkeforbundet hadde mekanismer for fredsbevaring som inkluderte bruk av militære styrker og politi, men disse ble i liten grad brukt. Denne typen internasjonal innsats i større omfang ble tatt i bruk etter andre verdenskrig. I begge perioder var tanken at samarbeid mellom stater skulle forhindre nye kriger, også ved bruk av militære midler overfor enkeltstater.

Den første internasjonale operasjonen etter andre verdenskrig ble iverksatt som en umiddelbar oppfølging av denne, da Tyskland i 1945 ble okkupert av allierte styrker. Norge deltok her med Tysklandskommandoen og Tysklandsbrigaden fra 1947. Den største krigsoperasjonen i de første årene etter verdenskrigen var den flernasjonale koalisjonsstyrken som ble satt inn i Koreakrigen, også den med norsk deltakelse. Den første moderne fredsoperasjonen ble startet av FN i 1948, da United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) ble satt inn i Midtøsten.

Under den kalde krigen ble de aller fleste operasjoner iverksatt av FN. Antallet var relativt lite, mest på grunn av motsetninger mellom vetomaktene i Sikkerhetsrådet, som godkjente innsetting av FN-styrker. Etter den kalde krigen var det en sterk økning i antall operasjoner og aktører. Da bidro, i tillegg til FN, særlig NATO og Den afrikanske union (AU) og andre regionale strukturer i ledelsen av internasjonale operasjoner.

I 1990–1991 fant den første koalisjonsoperasjonen etter Koreakrigen sted, gjennom Operation Desert Storm, som ble satt inn mot Irak. Flere koalisjonsstyrker er senere dannet, blant annet Operation Enduring Freedom i Afghanistan fra 2001, Operation Odyssey Dawn i Libya i 2011 og Operation Inherent Resolve mot Den islamske stat fra 2014.

Det er mange eksempler på tett samspill mellom styrker satt opp av FN og NATO og andre regionale organisasjoner, for eksempel NATOs overtakelse av United Nations Protection Force (UNPROFOR) på Balkan.

• Les mer om historien i artikkelen fredsbevarende operasjoner.

Internasjonale operasjoner kan gjennomføres av flernasjonale organisasjoner eller enkeltland. De fleste operasjoner har et mandat fra et overnasjonalt organ, oftest FNs sikkerhetsråd. Det kan vedta å sette inn en FN-styrke eller bemyndige andre aktører (organisasjoner eller stater) til å iverksette en operasjon. FN anmoder da medlemslandene om å bidra med militære eller andre midler for å løse et gitt oppdrag.

FN har ikke egne militære avdelinger, og må ved hver etablering av en operasjon anmode medlemsland om å stille styrker. Deltakelse i fredsoperasjoner er frivillig, og FN – og andre organisasjoner – er prisgitt at medlemslandene stiller med nødvendige styrker. Organisasjoner som NATO, AU og EU har egne prosedyrer for å sette inn en fredsstyrke.

Et hovedskille i internasjonale operasjoner går mellom den klassiske fredsbevaringen og den senere fredsopprettingen.

Fredsbevaring betegner innsatsen under den kalde krigen, men utføres fortsatt. Den kjennetegnes først og fremst av at den settes inn i konflikter mellom stater, og at partene samtykker til operasjonen. Fredsoppretting ble introdusert etter den kalde krigen. Samtykke fra partene er ingen forutsetning, og innsatsen er ofte innad i et land, for å bilegge en fortsatt pågående konflikt.

Særlig tidlig på 1990-tallet iverksatte FN store, såkalte «flerdimensjonale operasjoner» med et bredt spekter av oppgaver som ble løst av sivile og militære enheter under felles ledelse. Også «stabiliseringsoperasjoner» består av en sammensatt militær og sivil innsats for å legge grunnlaget for en fredelig politisk, sosial og økonomisk utvikling i et konfliktområde.

På 2000-tallet ble også angrepskrig, offisielt blant annet for å beskytte sivile og bekjempe terror, iverksatt. Dette ble blant annet gjort for å legge militær makt bak det politisk-moralske prinsippet Responsibility to Protect (R2P), noe som var den direkte uttalte begrunnelsen for operasjonene i Libya i 2011. Også kampen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria fra 2014 er en internasjonal operasjon i form av en angrepskrig.

Internasjonale operasjoner er gitt svært forskjellige oppgaver, som er mer eller mindre spesifikt angitt i de mandatet som gis. Oppgavene har utviklet seg fra å være rent militære under den kalde krigen til å bli mer sammensatte fra 1990-tallet.

En tradisjonell fredsbevarende operasjon har som hovedoppgave å bidra med militære midler for å bevare eller gjenopprette fred og stabilitet mellom stridende parter. En vanlig oppgave var å overvåke en våpenhvile. På 1990-tallet fikk mange såkalt fredsopprettende operasjoner et mer utvidet mandat, med oppgaver som inkluderte militær inngripen blant annet for å beskytte en humanitær operasjon eller sivilbefolkningen i et konfliktområde. Enkelte militære operasjoner har hatt rent humanitære oppgaver, som å beskytte frambringing av nødhjelp.

Mange av de såkalte flerdimensjonale operasjonene særlig på 1990-tallet hadde svært sammensatte oppgaver, som i flere tilfeller omfattet bistand til blant annet å etablere nye statlige strukturer, demobilisere stridende styrker og gjenbosette flyktninger, samt avholde valg, som United Nations Transition Assistance Group (UNTAG) i Namibia i 1989–1990 og United Nations Transitional Authority in Cambodia (UNTAC) i Kambodsja i 1992–1993.

På 2000-tallet er enkelte operasjoner iverksatt for å bekjempe terror. Flere ble igangsatt som følge av terrorangrepene i USA 11. september 2001, blant annet Operation Active Endeavour (OAE) i Middelhavet og Operation Eagle Assist (OEA) i USA, samt Operation Enduring Freedom (OEF) satt inn mot Taliban og al-Qaida i Afghanistan fra 2001. I 2014 ble Operation Inherent Resolve (OIR) mot Den islamske stat (IS) iverksatt i Irak og Syria.

En annen oppgave på 2000-tallet har vært kampen mot piratvirksomhet i Adenbukta, gjennom Operation Allied Provider (OAP) i 2008, Operation Allied Protector (OAP) i 2009 og Operation Atalanta fra 2008.

Tidligere ble de fleste fredsoperasjoner iverksatt av FN. Senere har andre globale og regionale organisasjoner iverksatt et stort antall operasjoner, deriblant AU, EU, OSSE, ECOWAS, SADCC, CIS og NATO. Mer offensive og rent militære operasjoner utføres ofte av koalisjoner av stater, der flere land stiller styrker under felles ledelse.

Under den kalde krigen var det et lite antall land som stilte styrker til FN-operasjonene. Alliansefrie stater ble foretrukket av Sikkerhetsrådet, men dette forhindret ikke at NATO-medlemmene Danmark og Norge var blant de tidligste bidragsyterne. Andre småstater som deltok hyppig var Fiji og Ghana, mens India var en stor stat som tidlig deltok i internasjonale operasjoner. Etter den kalde krigen deltok også stormaktene Russland og USA, og land som Japan, Kina og Tyskland. Etter hvert som omfanget av operasjoner vokste sterkt på 1990-tallet ble behovet for soldater, særlig til FNs operasjoner, dekket særlig av folkerike stater som Bangladesh, India og Pakistan.

Samtidig som enkelte land sikrer nødvendig volum, bidrar deltakelse fra flere land til å gi operasjonene legitimitet. For koalisjonsstyrker er bredden i bidragsytende land viktig for å sikre en ønsket politisk forankring. Eksempelvis var det viktig å få arabiske stater med i den USA-ledende Operation Desert Storm mot Irak i 1990–1991 og mot IS i Irak og Syria fra 2014.

Flere land har iverksatt fredsoperasjoner alene, for eksempel Frankrike i Rwanda (Opération Turquoise, 1994) og Den sentralafrikanske republikk (Operation Sangaris, 2013), og Storbritannia i Sierra Leone (Operation Palliser, 2000), alle knyttet til pågående FN-operasjoner. Militær inngripen har også skjedd etter avtale med det aktuelle innsatslandet, for eksempel Indias operasjoner på Sri Lanka i 1987 (India Peacekeeping Force) og Maldivene i 1988 (Operation Cactus) etter bilaterale avtaler.

• krig
• fredsbevaring
• fredsbevarende operasjoner
• FNs fredsbevarende operasjoner
• veteran

• Gustavsen, Elin Marthinussen; Lien, Guro; Tollefsen, Andreas Forø (2017). Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner 1990–2015. FFI.
• Walling, Carrie Booth (2013). All Necessary Measures: The United Nations and Humanitarian Intervention. University of Pennsylvania Press.
• Leraand, Dag (red.) (2012). Intops: Norske soldater, internasjonale operasjoner: politisk vilje, militær evne, personlig innsats: [1947–2012]. Forsvarsmuseet.
• Mays, Terry M. (2011). Historical Dictionary of Multinational Peacekeeping. Scarecrow Press.
• Nyhamar, Tore (red.) (2010). Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Abstrakt forlag.
• Daniel, Donald C. F.; Taft, Patricia; Wiharta, Sharon (2008). Peace Operations: Trends, Porgress, and Prospects. Georgetown University Press.
• Diehl, Paul F. (2008). Peace Operations. Polity.
• Evans, Gareth (2008). The Responsibility to Protect: Ending Mass Atrocity Crimes Once and for All. Brookings Institution Press.
• Hillen, John (1998). Blue Helmets: The Strategy of UN Military Operations. Brassey's.