Indias engelskspråklige litteratur er litteratur skrevet på engelsk av indere, og i videre betydning også engelsk litteratur skrevet av briter i India, tidligere kalt indoengelsk eller angloindisk litteratur.

1700- og 1800-tallet

Engelsk i India

Da stormogulen Shah Alam II i 1765 overdrog administrasjonen av provinsene Bengal, Bihar og Orissa til East India Company, var høyere utdannelse begrenset til studiet av sanskrit, persisk og arabisk, og East India Company gjorde ingenting for å endre dette. Det var kristne misjonærer som William Carey (1761–1834), fulgt av frisinnede indere som Raja Rammohan Roy, som la grunnen for undervisning i engelsk og europeiske skolefag i det britiske koloniriket.

Først i 1835 besluttet koloniregjeringen å satse på engelsk utdannelse i stedet for å fortsette å støtte den tradisjonelle undervisningen i sanskrit og persisk. I begynnelsen var det en mikroskopisk del av befolkningen som fikk anledning til å lære engelsk, men siden har andelen av engelsktalende indere økt jevnt, og den øker fremdeles. I dag sender alle som på noen måte kan få råd til det, barna sine i engelskspråklige privatskoler, selv om den offisielle språkpolitikken hevder å satse på hindi og andre indiske språk.

Pionerene

Som den indiske engelskspråklige litteraturens grunnlegger kan man anse den bengalske reformator og religiøse tenker Raja Rammohan Roy (1774–1833), som blant annet er kjent for sine pamfletter mot enkebrenning. Til pionerene hører Romesh Chunder Dutt (1848–1909), kjent som oversetter av indiske klassikere som Mahabharata og Ramayana, og romantiske diktere som Henry Derozio (1809–1831), Michael Madhusudan Dutt (1827–1873) og Manmohan Ghosh (1867–1924), hvis bror Aurobindo Ghosh med Life Divine og det filosofiske eposet Savitri skaffet seg ry som dikter og religiøs tenker. Søstrene Aru Dutt (1854–1874) og Toru Dutt (1856–1877), som hadde gått på skoler i Europa, fylte The Dutt Family Album (1870) med romantiske idyller. Toru skrev også på fransk og etterlot seg en fransk roman i dagboksform.

Lyrikk

Tagore
Indias foreløpig eneste nobelpris i litteratur ble tildelt Rabindranath Tagore i 1913.
Av /Stockholms stadsmuseum.
Lisens: CC BY 4.0

Med Rabindranath Tagore (engelsk forvanskning av bengalinavnet Thâkur) fikk indisk engelskspråklig poesi internasjonal status. Han tilhører bengali-litteraturen, men ble kjent i den vestlige verden for sine egne engelske versjoner av bengali-dikt, blant annet Gitanjali, som i 1913 innbrakte ham Nobelprisen. Fremdeles meget lest i India er de tre diktsamlingene til Sarojini Naidu (1879–1949), The Golden Threshold (1905), The Bird of Time (1912) og The Broken Wing (1917). Andre lyrikere som fortjener å nevnes, er Nissim Ezekiel (1924–2004) og Dom Moraes (1938–2004).

Prosa

De første romanene

Den første roman skrevet av en inder var Bankim Chandra Chattopadhyays Rajmohan's Wife (1864). Mulk Raj Anand (1905–2004) vakte oppsikt med sine to romaner Untouchable (1935) og Coolie (1936), som rettet sterk kritikk mot det hinduiske kastesamfunnet. Mulk Raj Anand, som var påvirket av Marx, Joyce og Gandhi, fortsatt hele livet å tale de undertryktes sak. Aller morsomst og lettest tilgjengelig i denne litteraturen er kanskje romanene til R. K. Narayan, som alle foregår i den typiske sørindiske småbyen Malgudi. The Painter of Signs (1976) er oversatt til norsk under tittelen Skiltmaleren. Meget leseverdige, men vanskelige er romanene til den sprenglærde Raja Rao (1908-2006), som i Kanthapura (1938) skriver om Gandhis bevegelse for sivil ulydighet slik det fortonet seg på en indisk landsbygd, mens han i de senere romanene sine behandler kulturkonflikter, særlig i hovedverket The Serpent and the Rope (1960), der øst og vest tørner sammen i møtet mellom brahminen Rama og hans franske kone Madeleine.

Ulike temaer

Frigjøringen fra britisk kolonivelde danner bakgrunnen for en rekke romaner. Khushwant Singh (1915-2014) har i Train to Pakistan (1956; norsk oversettelse Toget til Pakistan, 2012) gitt en uhyggelig skildring av det som foregikk da India ble selvstendig og Pakistan ble opprettet. Etter delingen av India utviklet det seg en egen engelskspråklig litteraturtradisjon i Pakistan.

Av kvinner har særlig Kamala Markandaya (1924–2004) gjort seg bemerket med romaner som Nectar in a Sieve (1954; norsk oversettelse Nektar i et såld, 1956), som skildrer en indisk kvinne i kamp mot en overvekt av knugende fattigdom og tyngende tradisjoner, Some Inner Fury (1955) og A Silence of Desire (1960; norsk oversettelse Fortielsens spinn, 1961). Også Nayantara Sahgal (født 1927) skildrer indiske kvinners verden.

Blant de tallrike selvbiografiene er de mest kjente Mahatma Gandhis Experiments with Truth og Jawaharlal Nehrus Autobiography, men de beste er trolig Prakash Tandons (1911–2004) Panjabi Century og Nirad Chandra Chaudhuris (1897–1999) Autobiography of an Unknown Indian.

1980- og 1990-tallet

Salman Rushdie (født 1947) ble verdensberømt da Ayatollah Khomeini i 1989 dømte ham til døden for hans Satanic Verses. Han ble tildelt Bookerprisen for romanen Midnight's Children (1981; norsk oversettelse Midnattsbarn, 1983). Denne romanen kan sies å ha markert begynnelsen på en meget produktiv og rik periode for den indiske engelskspråklige litteraturen. På 1990-tallet oppstod det også en stor internasjonal interesse for indisk litteratur og forfattere som Vikram Seth (født 1952), Rohinton Mistry (født 1952) og Arundhati Roy (født 1961) ble bestselgere i mange land. Andre viktige navn er Anita Desai (født 1937), Amitav Ghosh (født 1956), Gita Mehta (født 1943) og Shashi Tharoor (født 1956).

Etter årtusenskiftet

Også på 2000-tallet har flere indiske engelskspråklige forfattere opplevd internasjonal anerkjennelse og oppmerksomhet. I 2006 vant Kiran Desai Bookerprisen for romanen The inheritance of loss (2006; norsk oversettelse Tapets barn, 2008). To år etter gikk Booker-prisen til Aravind Adiga for romanen The white tiger (2008; norsk oversettelse Hvit tiger, samme år). I 2008 ble Vikas Swarups roman Q&A (2005; norsk oversettelse Q&A. Gutten som hadde svar på alt, 2006) filmatisert under tittelen Slumdog Millionaire, med Danny Boyle som regissør. Indra Sinha fikk også endel oppmerksomhet for romanen Animal's people (2007; norsk oversettelse Dyrets folk, 2008), som omhandler konsekvensene av Bhopal-katastrofen. Et fellestrekk ved disse romanene er at forfatterne forsøker å skrive fra perspektivet til den indiske underklassen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • King, Bruce Alvin: Modern Indian Poetry in English: Revised Edition. New Delhi: Oxford University Press, 1987, rev. 2001.
  • Mehrotra, Arvind Krishna (redaktør): The Oxford India Anthology of Twelve Modern Indian Poets. Calcutta: Oxford University Press, 1992.
  • Mehrotra, Arvind Krishna (redaktør): A History of Indian Literature in English. New York: Columbia University Press, 2003.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg