Språk i India

India kan språklig inndeles i to områder: det dravidiske kontinuum i Sør-India (delstatene Andhra Pradesh, Karnataka, Kerala og Tamil Nadu) og det indoariske kontinuum, som omfatter resten av India samt Pakistan øst for Indus og Bangladesh. Et kontinuum er et område med flytende språkgrenser, slik at man ikke kan si hvor det ene språket slutter og hvor det neste begynner. Dette betyr at enhver statistikk over språk i India blir nokså vilkårlig. Antallet indoariske språk i Nord-India kan således oppgis til over hundre eller mindre enn tjue, alt etter hva man velger å betrakte som selvstendig språk og hva man oppfatter som dialekt.

I begge Indias språklige kontinua har det utviklet seg en rekke standardspråk, men grensene mellom standardspråkene beror på historiske tilfeldigheter og skjærer ofte gjennom grupper som taler nesten identiske dialekter, slik at de hevder å snakke forskjellige språk og også i skriftlig og formell kommunikasjon benytter seg av forskjellig standardspråk.

De indiske delstatenes grenser er dratt etter språklige kriterier og er prinsipielt også språkgrenser mellom standardspråkene. I de fire dravidiske delstatene i Sør-India nevnt ovenfor er standardspråkene henholdsvis telugu, kannada, malayalam og tamil, som også er offisielle delstatsspråk og skolespråk i disse delstatene. I det indoariske Nord-India er situasjonen slik at det finnes et sentralt standardspråk, kalt hindi eller urdu og basert på dialekten rundt Delhi, som omfatter et enormt område (delstatene Bihar, Chhattisgarh, Haryana, Himachal Pradesh, Jharkhand, Madhya Pradesh, Rajasthan, Uttarakhand og Uttar Pradesh) med et meget stort antall ofte innbyrdes uforståelige dialekter som likevel holdes sammen av det felles standardspråket.

I tillegg ligger det en ring av mindre standardspråk rundt hindi/urdu-området. Disse randspråkene er offisielle delstatsspråk og skolespråk i hver sin delstat: panjabi i Punjab, gujarati i Gujarat, marathi i Maharashtra, konkani i Goa, oriya i Orissa, bengali i Vest-Bengal, assami i Assam og nepali i Sikkim. De nevnte 14 språkene skrives med ti forskjellige alfabeter.

Det er i India en sterk tendens til å identifisere språk og alfabet. For å regnes som selvstendig bør et språk ha sitt eget alfabet. Hindi og urdu, som egentlig er samme språk, regnes som forskjellige fordi hindi skrives med den indiske devanagariskriften, mens urdu skrives med arabisk skrift. Denne bruken av forskjellige alfabeter innskrenker språkenes anvendelsesmuligheter i det moderne kommunikasjonssamfunnet og bidrar til å styrke og befeste posisjonen til engelsk som administrasjons- og undervisningsspråk.

Indias forfatning anerkjenner 22 indiske språk: assami, bengali, bodo, dogri, gujarati, hindi, kannada, kasjmiri, konkani, maithili, malayalam, manipuri, marathi, nepali, oriya, panjabi, sanskrit, santali, sindhi, tamil, telugu og urdu.

Kasjmiri tales i Srinagardalen i Kashmir, men det offisielle undervisnings- og administrasjonsspråket i delstaten er urdu. Kasjmiri tilhører den sterkt avvikende dardiske undergruppen av de indoariske språk og tilhører dermed ikke det nordindiske språkkontinuum. Manipuri eller meitei, et tibeto-burmansk språk, er delstaten Manipurs offisielle språk. Sanskrit er hinduismens hellige oldtidsspråk og brukes i dag nesten kun som liturgisk språk. Sindhi hører hjemme i provinsen Sind i Pakistan, men tales i India av flere millioner innvandrere og flyktninger fra Pakistan og deres etterkommere.

En rekke indoariske språk, som for eksempel rajasthani har litterære tradisjoner, men ingen offisiell status, og slåss for sin eksistens. I tillegg finnes det i det sentrale og nordøstlige India en lang rekke språk uten offisiell status og oftest uten skriftspråk:

1. Språk i den dravidiske språkfamilien, som gond og oraon i det sentrale India.
2. Språk i den austroasiatiske språkfamilie, som mon-khmer-språket khasi i delstaten Meghalaya, der det slåss for å bli offisielt delstatsspråk, og 30 munda-språk, blant annet mundari og ho.
3. Rundt 60 språk i den tibeto-burmanske grenen av den sino-tibetanske språkfamilie langs grensen til Kina og Myanmar, i tillegg til ovennevnte meitei i Manipur blant annet også naga, som slåss for å bli offisielt delstatsspråk i delstaten Nagaland.

I 1947 ble hindi gjort til Indias offisielle språk, mens engelsk skulle fortsette som administrasjonsspråk i en overgangsperiode på ti år. Det har imidlertid vist seg umulig å erstatte engelsk med hindi som administrasjonsspråk for hele India, og det er i dag klart at engelsk er kommet for å bli. Flere og flere sender barna sine til engelskspråklige skoler, og hindi og alle de større indiske språkene (med bengali som et delvis unntak) er på vikende front overfor engelsk, mens de mindre språkene taper terreng til hindi og delstatsspråkene. Hundrevis av språk er truet, og omtrent 250 språk har allerede dødd ut i løpet av de siste 60 år. Regjeringen har lansert SPPEL (Scheme for Protection and Preservation of Endagnered Languages) i 2013 for å dokumentere de truete språkene.

• India
• Indias befolkning
• Indias historie
• indiske alfabeter

• Data on Language and Mother Tongue (Census of India)
• Official Language Policy of the Union (Ministry of Electronics and Information)
• SPPELs hjemmeside
• More than 19,500 mother tongues spoken in India: Census (The Indian Express, 2018)
• ‘There are 600 potentially endangered languages in India… each dead language takes away a culture system’ (The Indian Express, 2020)
• The race to find India's hidden languages (BBC Future, 2021)

• Eberhard, David M., Simons, Gary F. og Fenning, Charles D., redaktører (2021): Ethnologue: Languages of Asia (Ethnologue: Languages of the World). Twenty-Fourth Edition. Sil International, Global Publishing. ISBN 978-1556714856
• Mohan, Peggy (2021): Wanderers, Kings, Merchants: The Story of India through Its Languages. ‎ Penguin. ISBN 978-0670093687