Ilja Erenburg

Ilja Erenburg var en russisk-jødisk journalist og forfatter.

Erenburg deltok tidlig i revolusjonær virksomhet og emigrerte i 1908 til Paris. Han vendte hjem til Russland i 1917, men som motstander av bolsjevikstyret forlot han landet i 1921, kom tilbake i 1923 og forsonte seg med det nye styret. Likevel bodde han i årene 1926–1941 mest i utlandet, særlig i Paris.

Hans produksjon er stor, men bøkene hans er av høyst ulik verdi. De er talentfulle, men ofte overfladiske. Et av Erenburgs mest populære verker var trilogien om andre verdenskrig, Paris' fall (Padenie Parizja, 1941), Stormen (Burja, 1946–47) og Den niende bølge (Devjatyj val, 1951–52).

Han er blitt klandret for en opportunistisk holdning under Stalin-tiden, og det frispråk han selv ble tillatt, gav et falskt inntrykk av åndslivets situasjon i Sovjetunionen. Det er derfor verd å notere at han i andres memoarer fremstilles som et i bunn og grunn hederlig menneske som prøvde å hjelpe der han kunne i en uhyggelig vanskelig tid.

I den lille romanen Tøvær (Ottepel, 1954–56) angrep han de mørke sidene ved den offisielle kulturpolitikken. Romanen ble sterkt kritisert fra partihold, men den kom til å gi navn til en hel periode i sovjetisk åndsliv etter Stalins død. Hans erindringer, Mennesker, år, liv (Ljudi, gody, zjizn, 1961–65), er en subjektiv og på samme tid åpenhjertig og diplomatisk forsiktig skildring av den epoke han hadde gjennomlevd.